Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

Å sette (en) pris på kunst

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Statusjag, del to

Jeg skrev noen tanker om Status anxiety for en liten stund siden, og etter å ha lest hele vil jeg legge til et par ting.

Aller først: Alain de Botton er en fryd å lese. Han skriver helt vanvittig godt, og jeg gleder meg til å lese mer av ham.

Så til innholdet: et av de store poengene i denne boka er det samme som Martha Nussbaum skriver i Not for profit; at kunst, litteratur og filosofi kan gi oss en type innsikt som er dypere enn kunnskapen vi kan få fra mer håndfaste fag. Dette gjelder særlig evnen til empati, og til å forstå andres livssituasjon. De Botton legger stor vekt på at erfaringene fra kunsten kan få oss til å ta lettere på våre egne bekymringer om ikke å strekke til.

Jeg vet at jeg leser altfor lite skjønnlitteratur, og disse to bøkene har overbevist meg om at jeg bør forandre på dette. Det er nesten så jeg får lyst til å gå over til bare å lese skjønnlitteratur en periode. Men vi får se.

En annen ting: jeg ble ganske overrasket over kapitlet om bohemer. De Botton skriver her om hvordan bohemer gjennom tidene har nektet å tilpasse seg borgerskapets normer, og beskriver denne opposisjonen som et viktig korrektiv til forventningspresset i borgerskapet. En stund fikk jeg følelsen av at han mener lykke og sinnsro er forbeholdt dem som bryter fullstendig med samfunnets/borgerskapets normer, og jeg synes ikke det likner på noe han ville mene i det hele tatt.

Dette var nemlig i ganske klar konflikt med det jeg tok som hovedpoenget i The Pleasures and Sorrows of Work; at arbeidslivet/hverdagslivet er mer meningsfullt enn vi vanligvis anerkjenner. Og da har jeg i grunn mer til overs for dette synspunktet. (Og det skal sies: kapitlet modereres en del mot slutten).

I sum: det er kanskje urettferdig å kalle dette for en selvhjelpsbok, men den føles litt som terapi. Tankevekkende hele veien.