Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi  vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor til og med for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure. 

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Statusjag, del to

Jeg skrev noen tanker om Status anxiety for en liten stund siden, og etter å ha lest hele vil jeg legge til et par ting.

Aller først: Alain de Botton er en fryd å lese. Han skriver helt vanvittig godt, og jeg gleder meg til å lese mer av ham.

Så til innholdet: et av de store poengene i denne boka er det samme som Martha Nussbaum skriver i Not for profit; at kunst, litteratur og filosofi kan gi oss en type innsikt som er dypere enn kunnskapen vi kan få fra mer håndfaste fag. Dette gjelder særlig evnen til empati, og til å forstå andres livssituasjon. De Botton legger stor vekt på at erfaringene fra kunsten kan få oss til å ta lettere på våre egne bekymringer om ikke å strekke til.

Jeg vet at jeg leser altfor lite skjønnlitteratur, og disse to bøkene har overbevist meg om at jeg bør forandre på dette. Det er nesten så jeg får lyst til å gå over til bare å lese skjønnlitteratur en periode. Men vi får se.

En annen ting: jeg ble ganske overrasket over kapitlet om bohemer. De Botton skriver her om hvordan bohemer gjennom tidene har nektet å tilpasse seg borgerskapets normer, og beskriver denne opposisjonen som et viktig korrektiv til forventningspresset i borgerskapet. En stund fikk jeg følelsen av at han mener lykke og sinnsro er forbeholdt dem som bryter fullstendig med samfunnets/borgerskapets normer, og jeg synes ikke det likner på noe han ville mene i det hele tatt.

Dette var nemlig i ganske klar konflikt med det jeg tok som hovedpoenget i The Pleasures and Sorrows of Work; at arbeidslivet/hverdagslivet er mer meningsfullt enn vi vanligvis anerkjenner. Og da har jeg i grunn mer til overs for dette synspunktet. (Og det skal sies: kapitlet modereres en del mot slutten).

I sum: det er kanskje urettferdig å kalle dette for en selvhjelpsbok, men den føles litt som terapi. Tankevekkende hele veien.

Teorier til hverdagsbruk

To gode episoder av Radio Open Source om Barack Obama: først denne med James Kloppenberg, og så denne med David Bromwich.

Kloppenberg ser på Obamas intellektuelle og faglige historie (i boka Reading Obama), mens Bromwich fokuserer på presidentens daglige bruk av språket. Kloppenberg er entusiastisk, Bromwich er skuffet. Den direkte sammenlikningen mellom de to begynner rett før 18 minutters-merket Bromwich-episoden av ROS.

Jeg tar meg bryet med å skrive av et sitat, fordi jeg synes det ligger noe her som er relevant for flere enn bare presidenter. Bromwich sier:

I don't think Obama is to so very great an extent a man of ideas - few people are, and very few presidents have been. (...) But Obama is an intelligent man, who has had a privileged and very thorough education, and he has read writers like Reinhold Niebuhr (...) but I think too much can be made of it. Once a politician gets into that corporate and technocratic world where decisions are made- what "Moral man and immoral society" meant to him, or what Rawls' "Theory of justice" meant to him, is a very conjectual and speculative matter with almost no pragmatic influence.

Obamas jobb er selvfølgelig helt spesiell. Men jeg tror det er et generelt poeng å ta med seg fra denne diskusjonen, som gjelder alle som går fra en fagtung hverdag - for eksempel studenter - og ut i arbeidslivet; hvor mye av den faglige bagasjen får man egentlig brukt (eller bruk for) i det daglige arbeidet? Hvilke av teoriene man har lært blir faktisk relevante i hverdagen?

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg søker jobb.

Moral Sentiments

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Lønn og motivasjon i politikken

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Politiske personer

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.


Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.

The Pleasures and Sorrows of Work

Jeg kom over Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work gjennom UChannel for en stund tilbake, bestilte den via BookDepository (bare tilgjengelig i hardback) og har omsider fått lest litt i den.

Dette er en veldig god bok; de Botton har fulgt folk som arbeider i forskjellige bransjer, og han gir noen fantastiske historier om arbeidslivet. De som har hørt forelesningen han holdt ved RSA vil kanskje ha festet seg ved tanken om at moderne mennesker forventer lykke av både jobb og ektefelle, og at hobbyer og elskerinner dermed blir overflødige. Det er et artig poeng, men det er ikke det viktige å ta med seg.

Det viktige med denne boka er forståelsen av at markedet består av mennesker som jobber. Det høres selvfølgelig og trivielt ut, men det er noe vi vanligvis ikke forholder oss til. Gjennom historier fra fiskerinæringen, transportbransjen, karriereådgivning og regnskapsføring lar de Botton oss møte noen av menneskene som utgjør markedet.

Boka er dessuten gjennomillustrert med bilder av forskjellige arbeidsplasser. Sjekk galleriet på alaindebotton.com.

To tanker av å lese The Pleasures and Sorrows of Work:

1: Markedet er fantastisk fascinerende. It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, men de er mennesker, de òg. I et industrielt samfunn er dette fort gjort å glemme.

2: Man skal jobbe resten av livet.

(Denne siste tanken har et kort soundtrack: Åge Aleksandersens Gjennomsnittsmainn, Tom Waits' I Don't Wanna Grow Up, og Bob Dylans Workingman's Blues #2.)

En såkalt drømmejobb?

Charles Platt var gjest på forrige ukes EconTalk, og fortalte om sitt forhold til WalMart. Butikkjeden er ikke bare svartelistet av oljefondet - den er også gjenstand for betydelig skepsis blant amerikanske smakdsommere. Platt har derfor gått mot strømmen og skrevet en liten bizarro-versjon av Barbara Ehrenreichs Nickel and Dimed: i artikkelen Fly on the Wal forteller Platt om intervjuprosessen og arbeidsdagen på gølvet i verden største dagligvarekjede. Han er jevnt over fornøyd, og mener alt er bedre enn ingenting: A future at Wal-Mart may sound a less-than-stellar prospect, but it's a whole lot better than no future at all.

Det er jo ganske populært å oversette amerikanske artikler og bøker til norske forhold. Og hvis Lotta Elstads En såkalt drittjobb er coverversjonen av Ehrenreich - tør jeg foreslå at den nordiske høyresiden kopierer Platt og leverer en høyreversjon om drittjobbene?

Hva med Torbjørn Røe Isaksen undercover på Ikea? Heidi Nordby Lunde på Deli de Luca? Asle Toje i en jordbæråker i Lier? Jeg lover å lese.