Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.

Er det greit at stater begrenser innvandringen?

I en liten kruttønne av en bok, The Ethics of Migration (2013), skriver Joseph Carens at svaret på dette spørsmålet er nei. Det er ikke OK at stater legger begrensninger på hvem som kan komme som tilflyttere. En rettferdig verden ville vært en verden med åpne grenser. Carens påpeker at han ikke ønsker seg en verden uten grenser - stater er legitime politiske fellesskap, og det er greit å føle sterkere tilhørighet til sine medborgere enn til folk i andre stater - så argumentet er ikke for kosmopolitisme. Men hvis vi er opptatt av likhet og rettferdighet, kan vi ikke godta et system hvor en tilfeldighet som vårt geografiske fødested får definere livsvilkårene våre.

For å si det med Ry Cooder: How can you keep on moving unless you migrate too?

Sånn sett går denne boka godt sammen med Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller fra noen år tilbake: The Haves and the Have-Nots. Det store poenget fra dèn boka var at din plass i den globale inntektsfordelingen er avhengig av hvilket land du er født i. Carens går så langt som å kalle dette systemet for føydalt, og det er sørenmeg presist. Våre sosiale muligheter er gitt oss ved fødselen. Er du født i en lavere stand, eller et fattigere land, er det bortimot umulig å komme til de øvre lagene. Ordet vi leter etter er urettferdig.

Det er likevel bare to av kapitlene i denne boka, kapittel 11 og 12, som handler om hvorfor grenser bør være åpne. I de ti første kapitlene tar Carens i stedet utgangspunkt i det han mener er den utbredte holdningen til innvandring, nemlig at stater har en legitim rett til å bestemme hvem som får flytte dit og ikke. Med dette som utgangspunkt konsentrerer han seg om hvilke rettigheter vi bør gi til innvandrerne som har kommet.

Det sentrale poenget i denne første delen av boka er at sosialt medlemskap er noe man opparbeider seg over tid. Jo lengre du bor i en stat, desto mer blir du å anse som en samfunnsborger, og desto flere rettigheter bør du få. Dette betyr for eksempel at udokumenterte innvandrere (de man kaller papirløse eller ulovlige, alt etter som hva man føler om dem) bør gis statsborgerskap etter en viss tid. Det er et kontroversielt standpunkt, men det er utledet fra prinsipper som mange av oss vil godta uten å nøle. Og nettopp sånn er det med flere av de store poengene i denne boka, Carens spør: hvorfor ikke? Hvorfor gjør vi det ikke sånn? Flere av løsningene han lanserer er kanskje virkelighetsfjerne, men de gir gode utgangspunkt til å tenke mer helhetlig om innvandring.

Og gjennom hele boka bruker Carens nettopp denne innfallsvinkelen, en argumentasjonsteknikk han beskriver med en arkitekturanalogi: cantilever arguments. En cantilever er en utskytende struktur, en bjelke som bare er forankret i den ene enden. Et cantileverargument tar altså utgangspunkt i prinsipper som vi alle kan være enige om, og bygger videre derifra. For eksempel: siden vi alle er enige om at det bør være lov for borgere å flytte fritt innenfor staten de bor i, så hvorfor ikke også flytte fritt mellom stater?

En mer kritisk leser ville kalle det for brekkjernsargumentasjon: å kile den tynneste tolkningen av et standpunkt inn i dørsprekken, og brekke døra åpen med makt. Og dette er kanskje den strengeste, og minst konstruktive, kritikken man kan gi av boka til Carens: at den ikke er egnet til å overbevise andre enn dem som på forhånd var åpne for argumentet.

Men det er en urettferdig kritikk, for ingen bok kan være alt. Og denne boka fortjener å bli lest, den er proppfull av perspektiver, og et godt utgangspunkt for å tenke grundigere gjennom hva som er greit og ikke greit når det gjelder innvandring. Og attpåtil er den skrevet i et tilgjengelig og sjargongfritt språk. Imponerende.

(For folk som er opptatt av integreringspolitikk er kapittel 4 spesielt interessant. Carens skriver her at en moralsk forsvarlig nasjonalisme må være tilgjengelig for nykommere, og at inkluderingen av innvandrere er en oppgave som hviler på majoritetsbefolkningen. Er vi i stand til å leve opp til vårt demokratiske etos når nye samfunnsborgere kommer til? Dessverre kan vi legge til at nyere norsk forskning sier: nei, ikke alle majoritetsnordmenn er interessert i å ha en rolle i nykommernes integrering.)

Få også med deg dette intervjuet med Carens på New Books in Philosophy-podkasten, og gå ikke glipp av bloggerunden som Crooked Timber har hatt gående den siste måneden.

Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.

Hva vi snakker om når vi snakker om Northug

Apropos gode bøker som har blitt gitt ut i år: Simen Tveitereids Northug, Nansen og jeg fortjener mange lesere. Den handler om nordmenn og ski.

Skigåingen - enten den foregår som toppidrett, midtlivskrise, mosjon, meditasjon, eller polarekspedisjon - er et godt utgangspunkt for å snakke om hva det betyr å være norsk. I denne boka skriver Tveitereid blant annet om det anstrengte forholdet mange av oss har til Petter Northugs vinnerarroganse - det er liksom så unorsk (det er typisk norsk å være god, selvfølgelig - men ikke på den måten). Et annet tema som går igjen er velstandsøkningen, og Tveitereid skriver godt om hvordan den norske nøysomheten og ideen om en enkel hytte på fjellet står seg etterhvert som vi blir et samfunn av stadig mer velstående folk.

Det store poenget, sånn jeg ser det, er at vi dikter opp historier om hva det innebærer å være ekte norsk, samtidig som vi lever hverdagsliv som etter denne standarden er ganske unorsk.

Denne typen kritikk av norskhet trenger ikke å lede oss inn i selvpiskingen, og Tveitereid styrer heldigvis unna dét sporet. Det han gjør, er å undersøke skiturnorskheten, og i et fint kapittel om 22. juli også krisenorskheten, på en spørrende og ærlig måte.

At boka inneholder flere spørsmålstegn enn utropstegn synes jeg er en styrke. Det er nok av bastante forfattere der ute, særlig blant dem som skriver om det norske. Anbefales.

Radikalisering og rommet for uenighet

Her er en interessant, og ganske dagsaktuell, artikkel fra Journal of Ethnic and Migration Studies: Radicalisation and the Limits of Tolerance: A Danish Case-Study. Sammendraget:

Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.

Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.

Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.

Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.

Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.

Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Den virkelige sivilisasjonskampen

Noen må ha tenkt at "jeg kommer ikke til å lese den boka uansett", og levert Martha Nussbaums The Clash Within til gjenbruksstasjonen i Bentsebrugata. Så da jeg leverte fra meg noen gamle kaffekopper for noen uker siden (vi har kjøpt nye), tok jeg denne boka med meg hjem. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Boka handler om volden som ble begått mot den muslimske minoriteten i den indiske delstaten Gujarat i 2002. I februar 2002 brøt det ut en togbrann hvor 58 mennesker omkom - alle hinduistiske pilegrimer. Mange holdt muslimene i området ansvarlige for brannen, og en mobb gikk til angrep. I dagene som fulgte ble mer enn to tusen menn, kvinner og barn brutalt drept. Det var utstrakt bruk av voldtekt og grotesk seksualisert vold.

Jeg visste lite, eller ingenting, om religiøse fiendtligheter i India før jeg leste denne boka, men nå føler jeg at jeg har lært mye. Jeg har også lært litt om Tagore, Gandhi og Nehru, og jeg har fått lyst til å lære mer om India. Likevel: det er ikke så viktig, for på én måte ga denne boka meg mer innsikt i det som foregår i Norge nå, enn i det som skjedde i India for ti år siden (og jeg bør uansett lese mer om India før jeg skriver mer om dette).

Det ligger nemlig noe allment her: Nussbaum beskriver disse angrepene, og den islamfiendtlige hindunasjonalismen som mobben sprang ut fra, som symptomatisk for den virkelige sivilisasjonskampen i vår tid. Huntington tar feil, mener hun, når han karakteriserer vår tid som preget av en konflikt mellom det vestlige liberale demokratiet og et aggressivt og voldelig islam.

Den virkelige kampen foregår innad i demokratiet: mellom de som aksepterer etniske, religiøse og seksuelle forskjeller, og som samler seg om demokratiets fellesinstitusjoner, og de som skremmes av mangfold, og som søker tilbake til en innbilt fortid hvor nasjonen var én, ren og suveren. I mange av verdens demokratier søker folk til denne innbilte fortiden hvor alt var enklere, og hvor nasjonen var én. Det er selvfølgelig en fantasi, men den føles trygg.

Og det går dypere: Nussbaum mener at vi har det i oss alle sammen. Som mennesker er vi sårbare, vi er avhengige av folk rundt oss for å overleve. Det skjer så mye som er utenfor vår kontroll, som kaster om på livene våre og påvirker oss på måter vi ikke helt forstår - og som vi veldig sjelden kan forandre. Slikt kan gi oss mørke følelser; skammen og frykten kan bli sterk. Det er noe veldig menneskelig i å være sårbar, og mange føler at eneste utvei er å dominere over det som truer dem. Få det under kontroll.

Dette er tanker man kan kjenne igjen fra bøkene til John Gray også (som denne, eller denne) - og fra Freud, for den saks skyld, eller Bauman. Vi er så dårlige på å være sårbare, og så villige til å gjøre noe drastisk for å få kontroll. Altfor ofte svarer noen med vold.

Den virkelige sivilisasjonskampen foregår, igjen ifølge Nussbaum, derfor inni hver og én av oss. Mellom den delen av oss som evner å være trygg i mangfoldet, og ikke lar seg true av at folk som er annerledes fra oss selv kan komme til å påvirke livene på måter vi ikke selv har kontroll over. Løsningen må være å søke trygghet i en eller annen stoisisme, og godta at man er sårbar for krefter utenfor en selv.

Men voldsbruken står også som en utvei; kanskje kan vi likevel dominere, få kontroll over, dette som påvirker livene våre? Det er jo tragisk.

Dette er en bok som har hjulpet meg sette 22.juli-rettssaken i perspektiv. I en tid hvor mange ser til Nederland, til Danmark, eller Frankrike for å forstå fremmedfrykten, var det spesielt befriende å lære litt om India.

PS: Jeg tenker disse tankene etter å ha lest en bok som jeg fant ved en tilfeldighet. Det er nesten ikke til å tro.

Hvorfor høyrepopulisme?

Med boka Høyrepopulismens hemmeligheter gjør Ketil Raknes et ærlig forsøk på å forstå hvordan de nye høyrepartiene har vokst fram, og hvorfor de har slik appell blant deler av velgerne. Det er en god og grundig liten bok, som presenterer høyrepopulistene i Sverige, Danmark, Nederland, Norge og USA. Og den er spesielt bemerkelsesverdig fordi Raknes evner å ta sine meningsmotstandere på alvor. Sånt er ganske sjeldent.

Aller først: hva kjennetegner høyrepopulistiske partier? Raknes trekker fram tre fellestrekk:

· Ekskluderende nasjonalisme (fiendtlighet mot ideer og personer som oppfattes å true den homogene nasjonalstaten; f eks samfunnseliten, innvandrere, internasjonale organisasjoner)
· Autoritære verdier (strengere fengselsstraffer, støtte til tradisjonelle moralske holdninger)
· Antielitisme (folkelig fornuft i motsetning til den opphøyde eliten)

Det sentrale poenget i denne boka er at vi bør forstå høyrepopulismen som en videreføring av normale strømninger i europeisk politikk - det er ikke noe ekstraordinært, eller noe vi trenger å forklare med helt spesielle teorier. I stedet for å forsøke å knekke noen Frp-kode, og analysere høyrepopulistenes velgere som om de var noe helt for seg selv, må vi se på høyrepopulistenes velgere som en hvilken som helst annen velgergruppe. To spesielt nyttige referanser i den forbindelse er denne artikkelen av Cas Mudde, og denne av Gudmund Hernes.

Raknes gjør det tydelig at han ser på høyrepopulistenes velgere som rasjonelle velgere, som simpelthen føler at deres stemme ikke blir hørt. Når det gjelder Frps vekst i Norge, legger han vekt på at det har mer enn én årsak: “Petroleumspopulisme, effektiv organisasjonsbygging, skatteprotest, velferdssjåvinisme, antielitisme, forsvar for kristne grunnverdier og innvandringsmotstand er de viktigste ingrediensene” (side 160). En nyansert og smått kjedelig konklusjon (ikke at det er noe galt med det).

Det er selvfølgelig fristende å protestere på merkelappen "rasjonell", blant annet fordi rasjonalitet virker å være  blant de mindre viktige menneskelige drivkreftene - uansett hvilket parti man stemmer på. Men jeg skal la dette ligge. For poenget til Raknes er uansett at velgerne til høyrepopulistiske partier fortjener å bli tatt på alvor på lik linje med andre partiers velgere.

Derfor er dette kanskje det viktigste poenget å ta med seg fra boka:

“Høyrepopulismens mest ubehagelige hemmelighet er at den ligger nærmere oss enn det vi liker å tro. Høyrepopulistene utgjør ikke noe ekstremt avvik, men gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har. (…) Gudmund Hernes har rett når han påpeker at «Frp ikke taler til en bestemt fordummet del av folket, men til en del i oss alle.» Grunnen til at høyrepopulistene tidvis virker immune overfor kritikk, skyldes at det er et betydelig misforhold mellom den offentlige debatten og folks holdninger. (…) Det ubehagelige med å ta høyrepopulismen på alvor er at de vanskelige spørsmålene kommer i retur. Skal en bekjempe høyrepopulismen må en også få en bedre forståelse for hvorfor flerkulturen og innvandringen stikker så dypt i menneskemassen” (side 209-210).

Raknes viser for øvrig til at Maktutredningen fra 2003 identifiserte noe av en tillitskrise i det norske demokratiet (lav tillit til politiske partier). Han skriver: “Frp er en påminnelse om at det norske demokratiet på ingen måte er perfekt eller ferdig utviklet” (side 160). En kontrast er å finne i Danmark, hvor innvandringsdebatten har et svært høyt konfliktnivå, men hvor valgdeltakelsen samtidig er betydelig høyere enn Sverige og Norge. Dette, mener Raknes, må sees i sammenheng med at velgerne opplever at deres stemme blir hørt.

Til slutt: en kilde som ofte går igjen er David Arts Inside the Radical Right. Helt sikkert verdt å lese.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Caldwell og innvandringen

Forrige uke gjorde jeg meg ferdig med Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe, en bok som argumenterer for at muslimske innvandring varsler Europas fall. Denne boka ligger et stykke utenfor komfortsonen min, så jeg er i grunn ganske fornøyd med å ha orket å lese hele. Dessverre tyr Caldwell altfor ofte til fordommer og løse anekdoter (ikke ulikt en en norsk forfatter jeg har gitt opp å lese) til at boka blir særlig interessant.

Caldwell bygger argumentet sitt delvis på forslaget om at innvandringen til Europa har lite til felles med innvandringen til USA - først og fremst på grunn av islam. Altså: at muslimske minoriteter i Europa har mer til felles med den afroamerikanske minoriteten i USA, enn med nyere ankomne innvandrere til USA. En tilsvarende tolkning finner vi også hos Alberto Alessina og Edward Glaeser (som jeg har blogget om tidligere, for eksempel her og her).

Jeg er fortsatt skeptisk til dette argumentet. Den store innvendingen er at den afroamerikanske minoriteten er mye mer marginaliserte i USA enn muslimske innvandrere er i Europa. Utdanning og fengsling er kanskje de mest iøyenfallende forskjellene. Jeg synes rett og slett ikke sammenlikningen er særlig god.

Boka til Caldwell tar også opp noen andre poeng, blant annet om terrorfare (som Stephen Walt har noen generelle betraktninger om her). Det ligger også en debatt her om hva toleranse kan og bør bety (som Martha Nussbaum har en del interessant å si om - f eks dette). Mer om disse senere.

For de som vil ha en raskere innføring i hva Caldwell mener, kan man gå til en forelesning han holdt i forbindelse med boklanseringen i 2009. Her er det blant annet et interessant poeng om at europeere har mistet noe verdifullt (da særlig verdier fra en kristen kulturarv) ved å holde religiøse argumenter utenfor samfunnsdebatten.

Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Velferdsstat og etniske skillelinjer

Jeg har lest litt i Alberto Alesina og Edward Glaesers Fighting Poverty in the US and Europe (fulltekst hos Google Books), der de prøver å forklare forskjellene mellom europeiske og amerikanske velferdsregimer. Særlig tre faktorer trekkes fram: rasisme, politiske institusjoner og holdninger. I et nøtteskall: den hvite middelklassen er ikke villig til å betale for et velferdsregime som tilgodeser fattige afro-amerikanere, majoritetsdemokratiet gjør det vanskelig for minoriteten å mobilisere, og amerikanerne er generelt mer tilbøyelige til å mene at fattigdom er en konsekvens av manglende vilje og innsats.

Alesina og Glaeser har skrevet mye om dette temaet, blant annet sammen med Bruce Sacerdote. For eksempel gir de i NBER-paperet Why Doesn't the US Have a European-Style Welfare System? (fulltekst gratis her) en oppsummering av rasisme-argumentet.

De antyder at den samme dynamikken vil prege Europa etterhvert som landene blir mer etnisk heterogene. Støtten til velferdsstaten vil reduseres av økt innvnandring (ikke ulikt en annen bok jeg vel snart må lese, om jeg har forstått Aslak Nore rett).

I et bidrag til boka Social Justice, Legitimacy and the Welfare State (2007) undersøker Knut Halvorsen hvordan innvandring kan påvirke holdninger til velferdsstaten. Han konkluderer at selv om de nordiske landene har svært høy grad av tillit, kan velferdsstatens legitimitet komme til å undergraves av innvandring.

Fra kapitteloppsummeringen:

How the majority community deals with this 'threat' depends heavily on a country's political debates conerning immigration, as well as on the degree to which it pursues integrationist immigration policies, which can break down the subjective barriers between the insider and the outsider communities.

Etter å ha lest Alesina og Glaeser er det mye som tyder på at rasisme kan forklare at USA ikke har en omfattende velferdsstat. Og det er vanskelig å ikke legge merke til at europeiske politikere snakker mye om at innvandring truer velferdsstaten. Likevel er jeg usikker på om den amerikanske erfaringen lar seg overføre til Europa.

For meg virker det som rasismen stikker dypere og arter seg annerledes i USA enn i Europa.

Her er i det minste litt lettbeint, anekdotisk bevis for at folk forholder seg annerledes til etnisitet og rasespørsmål i USA: Stuff White People Like. Sjekk også foredraget Christian Lander holdt ved LSE (!) forrige uke.

EU-utvidelsen og velferdspolitikk

Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Caroline Halls har undersøkt hvordan innvandring fra de nye EU-medlemslandene (de såkalte A8-landene) har påvirket det britiske velferdssystemet. Jeg har ikke fått lest hele artikkelen ennå , men i et sammendrag på Vox skriver forskerne:

Our paper shows that A8 immigrants receive, on average, lower wages than UK-born workers despite their better educational background, in particular immediately after entering the UK. Why are they nevertheless net contributors to public finances? The reason is that they have a higher labour force participation rate (increasing the number of fiscal contributors), are likely to pay (proportionately) more in indirect taxes like VAT, and – most importantly – make much lower use of benefits and public services. For instance, in 2008-09 A8 immigrants represented 0.91% of the total UK population, but contributed to 0.96% of total tax receipts and accounted for only 0.6% of total expenditures.

Jeg lurer på om dette kan være et tema for masteroppgaven min. Norge har et ganske anderledes velferdsregime enn Storbritannia, så effekten av arbeidsinnvandringen kan også være anderledes.

Krise, innvandring og velferd

Tito Boeri hadde en artikkel hos Vox forrige uke, om hvordan den økonomiske krisen fører til økt innvandringsskepsis. Kort fortalt: sosialdemokrater har vanligvis vunnet velgere i økonomiske nedgangstider, men denne gangen er det den radikale høyresiden som tjener på krisen. Grunnen, ifølge Boeri, er at innvandring har undergravd tilliten til velferdsstaten.

Han avslutter artikkelen med et ganske konkret råd til europeiske sosialdemokrater:

Rather than imitating their opponents, Social Democrats may then try to decouple migration and the welfare state. This means supporting from the very first meeting of the European Parliament a common EU policy repressing illegal migration, based on a much stronger role of Frontex, the agency created in 2004 precisely with this goal, that has never taken off. It also means backing a European selective migration policy, encouraging the inflows of those migrants who are less likely to draw on welfare because there is high demand for them. Welfare systems should also be made more proactive and better grounded on insurance principles in this decoupling strategy. In particular, eligibility should be made conditional on the payment of contributions (migrants are net payers in contributory transfers everywhere) and abuse of welfare should be sanctioned both socially and administratively. Sweden is perhaps the country that made the most progress in the EU in reforming social policies along these lines. Is it just by chance that Swedish Social Democrats were the only pro-welfare group to win these European elections?

Det er liten sannsynlighet for at den ikke-europeiske norske venstresiden vil ta imot dette rådet. Europeiske saker angår nemlig ikke oss.

Det kan i så fall være farlig. I en artikkel fra 2007 spurte Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik: Svekker innvandring oppslutningen om velferdsstaten? (Tidsskrift for Samfunnsforskning 2007:3, 377-408). Ved å sammenlikne holdninger til velferdsstaten på tvers av områder med lav og høy konsentrasjon av innvandrere konkluderte de tre at innvandring i liten grad reduserte folks oppslutning om velferdsstaten. Likevel:

En opplevelse av å være økonomisk utsatt påvirker holdninger til innvandrere negativt, men vi fant at per i dag har innvandrerandel i lokalsamfunnet ingen innvirkning på folks følelse av utsatthet. Dette kan være et resultat av de økonomisk gunstige tidene i Norge, som kommer hele befolkningen til gode. Vår studie er foretatt i en situasjon hvor krybben langt fra er tom. Dersom det i framtiden blir mindre å fordele, kan det hende at flere vil føle seg i konkurranse med innvandrere.

Det kan se ut til at krybben hvertfall er halvtom (eller halvfull, naturligvis). På torsdag kommer arbeidsledighetstallene for juni. Og siden mars har flere bekymret seg for økningen i sosialhjelp til østeuropeere.