En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Girl Talk og originalitet

Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.

Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).

Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem  - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.

Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.

På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.

Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.

Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.

Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".

Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.