Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.
Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).
Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.
Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.
På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.
Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.
Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.
Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".
Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.
torsdag 13. januar 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Yey. Et nytt blogginnlegg. Remix Manifesto er absolutt verdt en titt.
Er ikke det du også skriver om en beskrivelse av hva innovatøren gjør? Han eller hun tar eksisterende ideer å finner en ny nytte til de, eller gjør de praktisk anvendelige. Jeg synes det virker ganske anstendig jeg! :)
Jepp - nytt blogginnlegg, by overwhelming popular demand. :)
Jo, kanskje er dette en anstendig type innovasjon. Følelsen min er bare at man ikke bidrar med noe radikalt nytt. Selv om man finner nye bruksområder for gamle ideer - ideen man tar utgangspunkt i er likevel ikke ny.
Then again: hvis Galileo eller Keppler (sorry, for astro-eksempler, men jeg var på Air and Space museum for ikke lenge siden) skal være eneste gyldige målestokk, er man vel dømt til å gå skuffet gjennom livet.
Åh, innovatøren er kanskje den viktigste i hele kjeden! Det finnes massevis av gode idéer der ute, men kun noen få blir til virkelighet. Ofte er idéskaperen og innovatøren to helt forskjellige mennesker.
Anyways - hvis disse to astronomene dine(og Brahe) skal være målestokken så er de fleste helt ubrukelige ja.
Nyttig skille, det der med innovatør og idéskaper - takk for den!
Legg inn en kommentar