Kvalitet og nettet

Jeg leste om RiP: a remix manifesto på Wired i går, og fikk veldig lyst til å se den. Det er en dokumentar om opphavsrett og ungdomskultur, og filmen er lansert med Creative Commons lisens slik at seerne kan lage sine egne remixer. Men i et herlig paradoks viste det seg at selve nedlastingen er forbeholdt amerikanere, så jeg måtte på Pirate Bay for å skaffe meg filmen. Glimrende...

Uansett: argumentet er egentlig ganske overbevisende og flott. Det handler om at ingen kan eie et kulturuttrykk, og at remix-kulturen bare virker fremmed fordi 1900-tallets lover om opphavsrett er et historisk unntak. Deling er og har alltid vært ryggraden i kulturen, og verdien av et kulturuttrykk bestemmes mye av hva andre blir inspirert til å gjøre med det.

Og når det gjelder musikk- og filmbransjen, så er det tydelig at de har sovet i timen. Nå forsøker de å saksøke seg tilbake til den gamle markedsmodellen, men det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Dette er det samme som Matt Mason skrev om i The Pirate's Dilemma (jeg skrev om den tidligere i år). Og det er ganske overbevisende - hvertfall der og da.

Det er lett å bli revet med når Lawrence Lessig forteller så karismatisk og overbevisende om den demokratiske delingskulturen. Dessuten har denne filmen et veldig catchy lydspor. Mash-up artisten Girl Talk blir mye brukt, så det var med en viss eufori at jeg lastet ned et par av albumene hans. Jeg tenkte at dette må da være en helt glimrende kommentar til tiden vi lever i: et nytt kulturuttrykk skapes bare ved å klippe og lime i gamle ting. Sånn må det nesten bli når man lever ved historiens slutt.

Men etter et par låter ble alt så altfor tydelig: teknologien er flott, men fyttikatta så utrolig dårlig denne musikken egentlig er.

Nytt er altså ikke synonymt med bra.

Og dermed er det kanskje diagnosen som Paul Chaffey ga av nettdebatten som gjelder:

Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye.

Eller som James Harkin skriver på nettutgaven av New Statesman:

Whatever the prophets of the net say, information is not power. Power is power, and the relentless gush of electronic information and invitations to offer feedback which now come our way can often obscure where real power lies. Marshall McLuhan’s dictum, that the medium is the message, is in danger of becoming a self-fulfilling prophecy. If our rulers seem entranced by the medium of online information, perhaps that is because they have absolutely nothing else to say.