Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

Sommersoundtrack: Acid Rap

Noe jeg hører på i sommer, som gjør meg både oppspilt og melankolsk og litt ekstra redd for voksenlivet, er Acid Rap. Dette er andre mixtape fra Chance The Rapper, en tjueåring fra Chicago som folk som burde vite hva de snakker om sier at vil bli noe stort. Jeg hadde ikke visst om denne utgivelsen, selvfølgelig, hvis ikke det hadde vært for at Andrew Noz anbefalte den da han var innom Bullseye med Jesse Thorn i mai.

Det er stor spennvidde her, fra swagger til melankoli, og Chance binder det sammen med nasal nynning, barnslige hyl, og tempo og rytme som nesten ikke er til å tro.

Det er de mest hjertelige av låtene som fenger meg først. Høydepunktene er de sjelfulle messingblåsere på Good Ass Intro, røykhosterytmen på Cocoa Butter Kisses (en barndomsnostalgisk låt om at mamma ikke lenger vil gi deg en klem fordi du lukter røyk, som også inneholder en uventet fysikkreferanse fra gjesteartist Twista: When it comes to rockin' fast, I'm the Higgs-Boson), og kanskje mer enn noe annet: det korte mellomspillet That's Love, som er så uironisk søtt at han faktisk kommer unna med det; What's better than rhymes, nickles, dimes, dollars, and dubs / Is dialing up your darling just for calling her up / There ain't nothing better than falling in love.

Det tok meg litt lengre tid å sette pris på de mørkere og innadvendte sporene, som Chain Smoker og Acid Rain, men de vokser på meg. Chance viser frykt og sårbarhet, særlig i andre halvdel av Pusha Man. Drapsraten i Chicago stiger med sommervarmen, og Chance håper at våren varer: I heard everybody dies in the summer, so pray to God for a little more spring. Dysterheten dominerer, men når han åpner sistesporet, Everything's Good, med å snakke med pappa på telefonen, og messingblåserne kommer tilbake, da høres det ut som det er håp likevel.

Så viser det seg at Chance kommer til Norge til høsten, med Europaturneen til Macklemore & Ryan Lewis. Kanskje verdt å få med seg.

Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Vi må se for å skrive

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Harmony with the devil

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Girl Talk og originalitet

Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.

Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).

Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem  - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.

Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.

På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.

Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.

Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.

Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".

Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.

Political world

Det er høst, og jeg hører mer på Dylan igjen. Et av favorittalbumene mine er Oh Mercy.

Her er et vers fra Political World som ikke kom med på albumversjonen, men som er å finne på bootleggen The Deeds of Mercy:

We live in a political world

Senseless men set the pace

You can force yourself in

with a smile and a grin, 

but you're better to stay out of the race.

Sjekk gjerne musikkvideoen via Google videos. Ingen premie for å gjette tiåret.

Støttekonsert for Pirate Love

Gutta i Pirate Love måtte avbryte Europaturneen etter å ha blitt frastjålet bandbussen og alt utstyret (!) i Roma.

Støttekonserten på Blå tirsdag kveld er obligatorisk.

Kristian reformerer kapitalismen

Jeg forsto ikke omfanget av det da det sto på, men ifølge Vice-skribenten Matt Mason er jeg blant kapitalismens reformister. Jeg ble reformist en gang på vårparten år 2000, da jeg begynte å bruke Napster. Og hvis Kazaa er vårt juleevangelie, er Pirate Bay Johannes Åpenbaring.

Dette er budskapet i Masons bok The Pirate's Dilemma: How Youth Culture is Reinventing Capitalism. Han har også en blogg.

Ok, Mason har et par gode observasjoner (blant annet når han beskriver prinsippene bak alle kreative prosesser som det samme som å lage en remix - å sample, justere og fornye andres gode ideer), men av og til drar han det for langt. Jeg er for eksempel ikke sikker på om nyklassisk økonomi kan sammenliknes med hip-hop, selv om begge har blitt litt virkelighetsfjerne. Når Mason tar til orde for at hip-hop og økonomifaget må keep it real, virker det rett og slett litt påtatt.

Men Mason forsøker å overbevise meg om at da taggingen kom til hjembygda mi en gang på 90-tallet var det ikke vandalisme fra rastløs problemungdom. Det var en del av kapitalismens reformasjon: "Grafitti is the blowback from centuries of advertising and the privatization of common spaces", skriver han.

Problemet med dette og flere av bokas argumenter er at de er litt overdrevne. Jeg kan bare snakke for meg selv, men kapitalismereform var ikke den sterkeste motivasjonskraften da jeg begynte å bryte åndsverksloven tidlig på 2000-tallet.

Poenget til Mason er vel likevel at mange av skaperne av musikken og programvaren som preger ungdomskulturen hadde en visjon om noe nytt. Og det kan godt være.

Boka til Mason har uansett en interessant konklusjon. Piratkopiering, open source programvare, sosiale medier og alle disse nye tingene er vanskelige å forstå - særlig for bedrifter som tjener penger på gamlemåten. Men heller enn å stritte mot utviklingen må de etablerte selskapene (forlagene, avishusene, plateselskapene, legemiddelprodusentene og absolutt alle andre bransjer, som Mason mener 3D-kopiering (!) vil kunne utradere) lære seg å konkurrere på piratenes premisser.

Vi burde egentlig dra til Pirate Bay og feire.

Blogg, bok og bootleg

Jeg tror det er mange likhetstegn mellom skribenter og musikere (og har tidligere skrevet om coverbøker). NY Times skrev i går om forfatternes kommersielle nettsider, der forlagene eller forfatterne selv betaler profesjonelle webdesignere for fancy nettsider. Men denne artikkelen overser de langt mer interessante bloggene. Det er kanskje ikke veldig overraskende: den nettbaserte gratisøkonomien er like forvirrende for bokbransjen som den har vært for musikkbransjen.

Jeg tenker at bloggen er som en bootleg for forfatterne.

Den første likheten mellom bloggen og bootleg-albumet er at de ikke nødvendigvis genererer direkte inntekter for artisten. Unntakene er album som Get Yer Ya-Ya's Out, bootleg-serien til Dylan og The Pet Sounds Sessions. Disse kan kanskje sammenliknes med "Buy The Book"-linker på forfatternes blogger.

Men viktigere er det at de fleste bootleggene inneholderer liveversjoner eller uferdige og eksperimentielle versjoner av albumlåtene. Mitt inntrykk er at mange bloggere har flere skriveprosjekter på gang, og at bloggen er et av mange formater man eksperimenterer med. Og her ligger det uslepne diamanter.

En skjør liten el-gitar gir den alternative versjonen av Dylans Desolation Row (på Highway 61 Revisited Again) en ekstra spiss. Den omskrevne Honky Tonk Women-versjonen fra Itchy Fingers har et dødstøft andrevers: "I'm struttin' on the boulevards of Paris / as naked as the day that I will die." Acapella-sporene fra The Pet Sounds Sessions er fantastiske.

Blogginnlegg er dermed litt som alternative studio-versjoner: en plattform for eksperimentering og spontanitet. Eller som en live-versjon med mulighet for feedback fra publikum.

Hvis jeg tøyer denne strikken tror jeg at jeg har litt det samme forholdet til Paul Krugman som jeg har til Bob Dylan. Jeg kjøpte Highway 61 Revisited fordi jeg likte Like A Rolling Stone, og fordi Dylan var en klassiker man rett og slett måtte kjenne til. Krugman, som nettopp havnet i en slags Rock and Roll Hall of Fame (Nobelprisen i økonomi), er litt samme typen. Boka Conscience of a Liberal er en av Krugmans mest kjente studioalbum og han skriver ofte live på bloggen med samme navn.

Nørd, sier du?

Ja, og det er hele poenget. En bootleg-utgivelse er ikke rettet mot det generelle publikumet, men mot diehard-fansen. Det samme gjelder bloggen. Du følger sannsynligvis ikke med på bloggen til Krugman hvis ikke du har et visst forhold til noe annet han har skrevet. Og du gidder nok ikke høre gjennom de alternative studioversjonene på Blood on the Tapes med mindre du allerede har Blood on the Tracks som et av dine favorittalbum.

A book by its cover

Jeg tror forfattere og musikere har mye til felles. Begge henter inspirasjon fra kolleger og presenterer gjerne sine egne tolkninger som coverversjoner.

En av de mest åpenbare er Den lille stygge sjokoladeboka av Morgenbladet-journalist Simen Sætre. Forfatteren skriver selv at han er inspirert av Naomi Kleins No Logo og Eric Schlossers Fast Food Nation. Jeg har ikke lest Klein, men inspirasjonen fra Schlosser er klar og tydelig. Boka til Sætre minner litt om Cardigans coverversjon av Black Sabbaths Iron Man. Mens Schlosser tar for seg den amerikanske kjøttindustrien, ser Sætre på den internasjonale kakaohandelen. Den amerikanske originalversjonen er forholdsvis tung og mørk, mens coverversjonen er får en ekstra edge av den myke tonen.

Espen Bogens Rik på lavpris minner mer om Ole Paus sin oversatte versjon av Leonard Cohens Hallelujah (fra albumet Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen). Her er det Joanna Blythmans Shopped som er originalversjonen. Den er grundigere, dekker flere sider av historien og rett og slett bedre. Den norske oversettelsen er interessant, men holder ikke hele veien.

Magnus Marsdals FrP-koden er selvfølgelig coverversjonen av Thomas Franks What's The Matter With Kansas?. Marsdals versjon sender tankene til Åge Aleksandersens framføring av Nederst på Karl Johan, en norsk oversettelse av Dylan-klassikeren Desolation Row. Og det er et kompliment.

Marsdal gjør som Åge. Han gjør låta til sin egen og setter den i en norsk kontekst.

I rettferdighetens navn må det nevnes at Håvard Rem står bak de fantastiske oversettelsene på Fredløs-albumet til Åge. Som her:

Jostein Gaarder forkledd som Egon Olsen / med en koffert fylt av syvende sans /gikk forbi her for ei time si'a / med Dynamitt-Harry, vennen hans

Andre forslag til gode coverbøker?