Regulatory Capture 22

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har fulgt Economist-bloggen Democracy in America før nå. Den er knallgod.

Will Wilkinson skrev tidligere i denne uka om Peter Orzag, som har gått fra en toppjobb i Obama-administrasjonen til en godt betalt jobb i Citigroup. Wilkinson låner noen avsnitt fra James Fallows, som kaller  dette forholdet mellom bedrifter og myndigheter for strukturell korrupsjon. 

Det som er spesielt interessant her er måten Wilkinson presenterer reguleringer som en slags Catch 22: verken høyresiden eller venstresiden kan redde oss fra feilslått politikk:

Progressives laudably seek to oppose injustice by deploying government power as a countervailing force against the imagined opressive and exploitative tendencies of market institutions. Yet it seems that time and again market institutions find ways to use the government's regulatory and insurer-of-last-resort functions as countervailing forces against their competitors and, in the end, against the very public these functions were meant to protect. (...)

The classically liberal answer is to make government less powerful. The monstrous offspring of entangled markets and states can be defeated only by the most thorough possible separation. But public self-protection through market-state divorce can work only if libertarians are right that unfettered markets are not by nature unstable, that they do not lead to opressive concentrations of power, that we would do better without a central bank, and so on. Most of us don't believe that. Until more of us do, we're not going far in that direction. And maybe that's just as well. Maybe it's true that markets hum along smoothly only with relatively active government intervention and it's also true that relatively active government intervention is eventually inevitably co-opted, exacerbating rather than mitigating capitalism's injustices. Perhaps the best we can hope ever to achieve is a fleeting state of grace when fundamentally unstable forces are temporarily held in balance by an evanescent combination of complementary cultural currents. This is increasingly my fear: that there is no principled alternative to muddling through; that every ideologue's op-ed is wrong, except the ones serendipitously right. But muddle we must. 

Det minner om Amartya Sen: vi må forstå at det ikke nytter å se på samfunnet som en mekanisme som vil fungere perfekt bare vi får på plass det riktige regelverket. Dette er hovedpoenget i The Idea of Justice. Kanskje må vi, som Wilkinson skriver, bare muddle through.

Våpenregulering: NRA vs. ATF

Washington Post kjører en artikkelserie om ulovlige våpen, og har en veldig interessant sak idag om hvilken påvirkning National Rifle Association har på amerikansk våpenpolitikk. Lite utdrag:

When Ronald Reagan came into office, the NRA nearly succeeded in its longtime goal of abolishing ATF. Reagan wanted to eliminate the agency and transfer its powers to the Secret Service and the Internal Revenue Service. But NRA leaders decided they preferred the weak devil they knew to stronger new regulators. Quietly and somewhat awkwardly, they lobbied to undo their accomplishment. "As long as ATF existed, the firearms lobby could utilize it as a symbolic opponent," Vizzard said. "Without an ATF, the firearms lobby lost a key actor in the ritual drama - the villain."

Hele artikkelen er verdt å lese.

Få også med deg disse to artiklene i samme serie:
A Tale of Two Guns
U.S. Guns Tied To Mexican Crime

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Om byråkrater

Thomas Franks nyeste kommentar i WSJ er ganske artig. Den handler om republikanernes syn på byråkrater.

Han siterer Darrell Issa, republikansk kongressmedlem fra California, som er redd for insentivene som oppstår hvis statsansatte får rett til fire uker betalt permisjon årlig ved barnefødsler eller adopsjon: Every year the husband and wife if they are both federal workers would take four weeks off with pay, because they have simply taken in a new foster child. Man er altså redd for at byråkrater vil adoptere barn i vilden sky, bare for å tjene opp noen ekstra ferieuker.

Denne skepsisen til byråkrater bygger på William Niskanens (Bureaucracy: Servant or Master?) beskrivelse av byråkrater som budsjettmaksimerere. Ifølge Niskanen vil byråkrater legge beslag på mer ressurser enn de strengt tatt behøver for å utføre arbeidet sitt: ...they supply a quantity of services larger than would maximize the net benefits of the service (s191-2). Byråkratier vil alltid bruke opp bevilgningene sine til siste krone, og de har et informasjonsovertak over parlamentarikerne som deleger makt til dem. Niskanen, som er tilknyttet Cato Institute, har vært veldig inflytelsesrik.

Frank mener kritikken av byråkratiet er veldig upassende i lys av finanskrisen. Han oppsummerer situasjonen slik:

So this is how it works with conservatives at the helm: We starve government agencies of resources, we keep their employees' pay well below their private-sector counterparts, we make sure they know what we think of them as they wait their turn at the photocopier. Then we demand they protect us when there's a problem with extremely complex financial instruments, whose designers are defended by some of the best-paid lawyers in the world.

And when the regulators inevitably fail? We declare indignantly that the problem begins and ends with them. We stoke bizarre fears about how they might go on child-adopting sprees if we give them the chance. One can almost conclude that they only exist to take, you know, the blame.

Frank er spissformulert og har selvfølgelig provokatørhatten på, men poenget er veldig spennende: hva er det egentlig som motiverer byråkrater, og hva skal vi gjøre for å sikre at byråkratiene er velfungerende og effektive?

Det handler også om å sikre vi en jevn maktbalanse mellom byråkratiene og sektorene de er satt til å regulere. George Stigler har skrevet om faren for regulatory capture - at byråkratiet produserer de reguleringene som bransjene etterspør - og i forbindelse med finanskrisen tror jeg dette er en viktig brikke.