Room 237: Skjulte meninger er lettest å finne når du har bestemt deg for hva du ser etter

Room 237 er en fantastisk fascinerende film, en dokumentar om fem menneskers alternative tolkninger av Stanley Kubricks The Shining. De fem menneskene synes aldri på skjermen, vi hører bare stemmene deres. Ellers består Room 237 av klipp fra The Shining og andre filmer, i tillegg til noen animasjoner av plantegninger av The Overlook Hotel.

Så: hva var det Kubrick ville si med The Shining? Tolkningene spenner fra de nesten plausible (filmen er en metafor for folkemordet på de amerikanske indianerne, eller for Holocaust), via det konspiratoriske (filmen er Kubricks måte å bearbeide erfaringen av å ha forfalsket månelandingsbildene for NASA), til det komisk intrikate (filmen er laget for å bli avspilt forlengs og baklengs samtidig, med de to framvisningene oppå hverandre). Den femte tolkningen ser The Shining som en filmatisering av myten om minotauren. Og alle tolkningene underbygges selvfølgelig med bilder og detaljer fra filmen og fra Kubricks liv.

Ikke bare tar denne filmen opp noen veldig interessante spørsmål om kritikk og tolkning (for eksempel: i og med at tolkning er så subjektivt, spiller det egentlig noen rolle hva en forfatter, en regissør eller en annen kunstner har ment med verket sitt?), den tar også opp et viktig spørsmål om hvordan vi bestemmer oss for hva vi tror.

Chuck Klosterman skriver om nettopp dette i sin anmeldelse av Room 237: alle fem som er blitt intervjuet for filmen mener at de har avdekket den sanne, skjulte meningen med The Shining. Og selv om konklusjonene er forskjellige, så har de alle reist den sammen veien; de startet med en antakelse om at Kubrick er genial, og at detaljer som kan se ut som tilfeldigheter sannsynligvis har en skjult mening. De hadde dessuten alle hver sin følelse av hva den store skjulte meningen med filmen kunne være, og så begynte de å grave - i Kubricks biografier, og i selve filmen - etter bekreftelse på at den første følelsen var korrekt. Og selvfølgelig har de funnet bevisene de trenger. Alle sammen. For hver sin tolkning.

For min del kan vi gjerne si at Kubricks opprinnelige intensjon ikke egentlig er viktigere enn noen av disse tolkningene, og at alle tolkningene derfor kan være like sanne (eller i det minst like interessante). Jeg synes ikke dette undergraver verdien av det opprinnelige arbeidet, siden det uansett er originalverket som har satt igang all den kreative tolkningen. Eller: det er uansett en annen diskusjon.

Det jeg fester meg ved handler om framgangen i tolkningsarbeidet. Å komme fram til disse tolkningene krever en imponerende innsatsvilje, og et skarpt blikk for detaljer. Og interessant nok: resultatet av alt det omfattende gravearbeidet er at alle får bekreftet hver sin første intuitive tolkning. Det er en fin beskrivelse av confirmation bias, noe vi gjør hele tiden alle sammen.

Jesse Thorn gjorde forresten et intervju med Rodney Ascher, regissøren av Room 237, på Bullseye for noen uker siden (ca 45 min inn i sendingen). Filmen, og podkasten til Thorn for den saks skyld, anbefales på det varmeste.

Maktsyk: født sånn eller blitt sånn?

Dette er en slags fortsettelse av bloggposten om Henry Kissingers Diplomacy. Denne boka oser av elitisme, og Kissinger er ubeskjeden nok til å la en analyse av den moderne historiens største statsmenn gli sømløst over i sin egen dagbok. Han virker rett og slett ganske stolt av å være statsmann. Kanskje til og med maktsyk.

Et spørsmål å stille seg: blir man maktsyk av å være mektig? Eller havner man i maktposisjoner fordi man er maktsyk?

Grunnen til at jeg tenker på dette er at (1) idag har jeg lest denne artikkelen i Politico om de nyankomne kongressrepresentantene, og (2) i går så jeg dokumentaren Client 9: The Rise and Fall of Eliot Spitzer.

Politico skriver om de ferske kongressmedlemmenes nye hverdag i Washington:

“Now, all of a sudden, people want to take you to dinner, want just five minutes of your time, want to give you things,” said journalist Linda Killian, author of the landmark book “The Freshmen : What Happened to the Republican Revolution,” which chronicled the ’94 class. “It’s a very heady thing.”

“It’s just going to keep hitting you,” Hilleary said. “And no matter how strong you are, it’ll wear you down.”

Det at politikere blir syke av makt blir beskrevet som noe nær en naturlov. De kan bare ikke noe for det. Kanskje har de karakter og viljestyrke når de er ferske i spillet, men det er bare et spørsmål om tid før alle blir Washington insiders.

Så Spitzer: hans historie er forsåvidt bare én i den lange rekken av utroskapssaker blant karrierepolitikere, men den er fascinerende likevel. På et tidspunkt i dokumentaren snakker Spitzer om Ikaros for å forklare sitt eget fall; historien hans er - ifølge ham selv - den klassiske fortellingen om en mann med for stor tro på seg selv, som faller fordi han vil oppnå for mye. Han er en ambisiøs person, og det ligger i hans natur.

Apropos: for en stund tilbake, da jeg postet et utdrag fra dagboken til stortingsrepresentant Arne Kielland (uten sammenlikning forøvrig), tipset Tom meg om denne artikkelen i The Economist. Eksperimenter har indikert at:

people with power that they think is justified break rules not only because they can get away with it, but also because they feel at some intuitive level that they are entitled to take what they want.  

Altså: power corrupts.

I samme gate: APM hadde en interessant radiodokumentar for noen år siden (Imperial Washington) om maktkulturen i Washington.

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Pulp Fiction og den gode samtalen

Hørte en gammel forelesning med Michael Bérubés for litt siden. Temaet er Understanding Academic Freedom, i forbindelse med boka What's Liberal About the Liberal Arts? Forelesningen er tilgjengelig via CUNY Lecture Series podcast.

Bérubé bruker blant annet Pulp Fiction som illustrasjon på hvordan man bør diskture temaer der det virker umulig å komme til enighet. (manuset til Pulp Fiction finner du her)

Jules og Vincent diskuterer bakgrunnen for en krangel mellom Marcellus Wallace og Antwan Rockamora. Antwan ble kastet kastet ut av et vindu i fjerde etasje, etter at han angivelig masserte føttene til Mia Wallace. Vincent mener at en fotmassasje prinsipielt kan sidestilles med utroskap. Jules er uenig, og de to diskuterer fram og tilbake.

Vincent forstår etterhvert at det ikke nytter å overbevise Vindent om at en fotmassasje fortjener en så sterk reaksjon. Poenget hans er at: I've given a million ladies a million foot massages and they all meant somethin'. We act like they don't, but they do. That's what's so fuckin' cool about 'em.

Jules: That's an interesting point, but let's get into character.

Diskusjonen blir aldri avklart, men Jules og Vincent har i det minste anstrengt seg for å forstå hverandres synspunkter.

Wall Street

Det var på høy tid å se Wall Street igjen. Først og fremst på grunn av finanskrisen, men også som oppvarming til Oliver Stones W.

Noen filmer er rett og slett legendariske, og Gordon Gekkos "greed is good"-tale til generalforsamlingen i Teldar Paper gjør Wall Street til en av dem. Den finnes selvfølgelig på YouTube.

Jeg ser for meg at økonomer ser denne filmen på omtrent samme måte som telemarketing-folk ser Boiler Room (både Vin Diesels første salg, og Ben Afflecks motivasjonstale). Det er noe med disse Hollywoodframstillingene av arbeidslivet. Advokater har Pelikanrapporten (eventuelt den smått undervurderte Primal Fear), befal i forsvaret har Full Metal Jacket, og politifolk har altfor mange. Dette er filmer som vi andre ser med ironisk distanse, og bransjefolk sluker med hud og hår. Det spiller ingen rolle om de er parodier.

Men hvilken film er det som definerer de politisk engasjerte?

Jeg er redd det må være Charlie Wilsons War. For der noen av oss ser en kongressmann gripe anledningen til å bringe frihet til Afghanistan, ser de fleste andre en kokainsniffende slesking som griper helt andre ting.