Sommerlesing: The Big Short

Michael Lewis' The Big Short: Inside the Doomsday Machine (2010) viser seg å være veldig fin sommerlesing.  Den handler om dem som veddet mot det amerikanske boligmarkedet før finanskrisen, og som inkasserte stort på å shortselge råtne boliglånsderivater. Boka er rasklest, og all truende finansterminologi blir godt forklart.

Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil. Lewis gjør en god jobb i å vise hvor vanskelig det er å mene at man har rett, uten å bli arrogant. Ikke alle gidder å prøve, selvfølgelig: en av de morsomste karakterene i boka, hedgefondsforvalteren Steve Eisman, forsøker ikke en gang å styre unna arrogansen:

The single greatest line I ever wrote as an analyst,” says Eisman, “was after Lomas said they were hedged.” He recited the line from memory: “‘The Lomas Financial Corporation is a perfectly hedged financial institution: it loses money in every conceivable interest rate environment.’ I enjoyed writing that sentence more than any sentence I ever wrote.

Og dette er kanskje den største gleden ved boka: de fantastiske karakterene. En annen nevneverdig, den enøyde og Asbergerdiagnostiserte Michael Burry, brukte dager alene på kontoret til å pløye gjennom CDO-dokumenter som trolig bare advokatene som skrev dem hadde lest før ham.

Lewis skriver dessuten fantastisk fengende. Moneyball, som jo ble en god film, og debutboka Liar's Poker føres opp på leselista. 

Kort sagt: anbefales.

Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Krise, innvandring og velferd

Tito Boeri hadde en artikkel hos Vox forrige uke, om hvordan den økonomiske krisen fører til økt innvandringsskepsis. Kort fortalt: sosialdemokrater har vanligvis vunnet velgere i økonomiske nedgangstider, men denne gangen er det den radikale høyresiden som tjener på krisen. Grunnen, ifølge Boeri, er at innvandring har undergravd tilliten til velferdsstaten.

Han avslutter artikkelen med et ganske konkret råd til europeiske sosialdemokrater:

Rather than imitating their opponents, Social Democrats may then try to decouple migration and the welfare state. This means supporting from the very first meeting of the European Parliament a common EU policy repressing illegal migration, based on a much stronger role of Frontex, the agency created in 2004 precisely with this goal, that has never taken off. It also means backing a European selective migration policy, encouraging the inflows of those migrants who are less likely to draw on welfare because there is high demand for them. Welfare systems should also be made more proactive and better grounded on insurance principles in this decoupling strategy. In particular, eligibility should be made conditional on the payment of contributions (migrants are net payers in contributory transfers everywhere) and abuse of welfare should be sanctioned both socially and administratively. Sweden is perhaps the country that made the most progress in the EU in reforming social policies along these lines. Is it just by chance that Swedish Social Democrats were the only pro-welfare group to win these European elections?

Det er liten sannsynlighet for at den ikke-europeiske norske venstresiden vil ta imot dette rådet. Europeiske saker angår nemlig ikke oss.

Det kan i så fall være farlig. I en artikkel fra 2007 spurte Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik: Svekker innvandring oppslutningen om velferdsstaten? (Tidsskrift for Samfunnsforskning 2007:3, 377-408). Ved å sammenlikne holdninger til velferdsstaten på tvers av områder med lav og høy konsentrasjon av innvandrere konkluderte de tre at innvandring i liten grad reduserte folks oppslutning om velferdsstaten. Likevel:

En opplevelse av å være økonomisk utsatt påvirker holdninger til innvandrere negativt, men vi fant at per i dag har innvandrerandel i lokalsamfunnet ingen innvirkning på folks følelse av utsatthet. Dette kan være et resultat av de økonomisk gunstige tidene i Norge, som kommer hele befolkningen til gode. Vår studie er foretatt i en situasjon hvor krybben langt fra er tom. Dersom det i framtiden blir mindre å fordele, kan det hende at flere vil føle seg i konkurranse med innvandrere.

Det kan se ut til at krybben hvertfall er halvtom (eller halvfull, naturligvis). På torsdag kommer arbeidsledighetstallene for juni. Og siden mars har flere bekymret seg for økningen i sosialhjelp til østeuropeere.

Konservativ lesning mellom linjene?

Theodore Roosevelt Malloch skriver på nettsidene til det konservative magasinet The American Spectator om "The deeper roots of our financial crisis." Malloch viser til arven fra Adam Smith, og argumenterer for at finanskrisen bør sees i lys av nåtidens nedvurdering av moral, og forvekslingen av egeninteresse og grådighet:

Self-interest is both good and essential. Greed is always wrong and bad. The key difference is the former uses self-restraint, which obviously requires a moral code and a moral compass. There are moral preconditions in a market economy: the sentiments of sympathy, benevolence and compassion, of approval; disapproval and indignation, which underpin the social order and make it possible to engage in business in the first place. Human beings are not just profit-maximizers. They have moral scruples, personal commitments and the desire for happiness. These set limits to their plans for personal profit, and also stimulate them to pursue profit in ways that honor their higher values and generosity.

Det likner litt på et argument man finner igjen andre steder: at dagens liberal-konservative har omfavnet markedsliberalismen på bekostning av de virkelige konservative idealene. At mange liberal-konservative har vært for opptatt med Wealth of Nations, når de egentlig burde lest Moral Sentiments.
Når Malloch (og andre) viser til systematiske feiltolkninger av Adam Smith, får det meg til å tenke på Politics av Ricky Gervais (han tjukke fra The Office). Om hvordan Nietzsche ville reagert på Hitlers tolkning av ideen om overmennesket:
- Did you like it?
- Brilliant. Love all that. Love all that. Man and Superman. Not everyone's equal. Kill all the jews.
- Sorry, sorry - what?
Det var selvfølgelig ikke dette Nietzsche mente. - Nah, I read between the lines.

Om finanskrisen

Hvorfor finanskrisen ikke er en konsekvens av for mye reguleringer, og hvorfor høyre-venstre aksen ikke fortjener å dø helt enda:

I et kort sammendrag av den oppdaterte utgaven av The Return of Depression Economics legger Paul Krugman stor vekt på dårlige reguleringer av internasjonal finans. Mens tradisjonelle banker har vært underlagt rimelig velfungerende reguleringer (krav om underliggende kapital osv) har hedgefond og andre nye finansinstitusjoner fått operere uregulert. Finansielle nyvinninger, trebokstavsforkortelser som Credit Default Swaps (CDS) og Collateralized Debt Obligations (CDO), har lagt grunnlaget for en sirkeldans av dårlig gjeld. Disse har vært underlagt for dårlige reguleringer, uten krav til underliggende kapital.

Denne forklaringen passer godt med et av hovedargumentene i den siste boka til George Soros: antakelsen om at markedet er i stand til å regulere seg selv er feil. Det uregulerte markedet tenderer ikke mot ekvilibrium, men leder til selvforsterkende (og til slutt selvutslettende) bobler. De nyeste innovasjonene på finansmarkedet har fått operere uregulert, og dette har forsterket en krisetendens som allerede var underveis i eiendomsmarkedet. Sjekk gjerne UChannel for en kort gjennomgang av Soros sitt synspunkt.

Greit nok. Jeg henviser ikke akkurat til noe bredt spekter av økonomiske teoretikere her.

Nå får vi høre argumentet (blant annet i kommentarfeltene på bloggen til VamPus) om at krisen først og fremst er et resultat av politisk styring. Medisinen som foreskrives er enda mindre innblanding fra staten. Jeg synes ærlig talt det er vanskelig å ta dette på alvor.

La det være sagt: jeg har ingen sympati for dem som vil bruke finanskrisen til å punktere den grunnleggende debatten om statens rolle i markedet - det er tross alt et politisk spørsmål med mange nyanser. Venstresiden hoverende hva var det vi sa-holdning er rett og slett litt stusslig. Men ropene om enda mindre reguleringer er kanskje stussligere. Man må slutte å ønske seg en enten-eller-avslutning på denne debatten.

I dette tilfellet - finanskrisen - har mangelen på reguleringer av de nye finansinstrumentene fått forsterke en allerede pågående boligboble. Mangelen på reguleringer ga trebokstavsforkortelsene mulighet til å spre konsekvensene av dårlige boliglån til alle som noensinne har tatt i en CDO.

Vi kan gjerne diskutere hvilket nivå statlige reguleringer bør ligge på, men det komplett uregulerte finansmarkedet har vist seg å feile.

Men hva med myndighetene? Ga ikke Clinton-administrasjonen Fannie og Freddie klare pålegg om å pøse ut subprime-lån til Joe the Plumber? Er ikke boligkrisen (som så forpestet det selvregulerende og velfungerende finansmarkedet) resultatet av boligpolitikk med sosialistisk bismak?

Men alle er ikke enige om at Fannie og Freddie var den reguleringskåte (no pun intended) Clinton-administrasjonens forlengede arm.

Hør for eksempel på Franklin Raines, som en gang var styreformann og CEO i Fannie Mae. På en konferanse om finansjournalistikk ved Joan Shorenstein Center i 1999 var Raines (og den smått legendariske William Niskanen) blant talerne. Raines ga noen råd til journalister som ville forstå hva slags selskap Fannie Mae var:

The best tip Woodward and Bernstein ever got was, “follow the money.” That’s the best tip I can offer when you cover any business story, including my company. Follow the money. For example, no enterprising reporter who followed the money would continue to perpetuate a most persistent myth about my company—that we’re some kind of government agency.

Raines var særlig frustrert over journalistene som fortsatte å referere til Fannie Mae ved dets fødenavn, the Federal National Mortgage Association:

Now we can understand the occasional lapse or stubborn stylistic anachronism, like when IBM is called International Business Machines. What is harder to accept is why, after 30 years as a private company, some stories still refer to us as a government agency. Last year, there were 274 stories on Nexus that mentioned “government agency” in stories about us. Again, you might think we’re just being picky. But the simple misuse of a term can give people the wrong impression of your company, which can affect the way you do business.

Les gjerne hele talen hans på sidene 17-21 i dette dokumentet.

Det er mye som ser dumt ut i lys av finanskrisen. Så jeg vil i tillegg nominere forsideillustrasjonen på Narvik kommunes økonomirapport for 2005 til prisen "Ting som ser teit ut i lys av den siste tids hendelser":

I juni 2005 investerte Narvik 190 millioner framtidige kraftkroner gjennom Terra Securities.