Statusjag

Takket være Tom fikk jeg lyst til å lese mer av Alain de Botton, og jeg begynte med Status anxiety fra 2008.  Fra før har jeg bare lest The Pleasures and Sorrows of Work, men den likte jeg til gjengjeld fryktelig godt. Jeg Jeg tror jeg har mange gode leseropplevelser foran meg.

Så langt er jeg ikke engang kommet halvveis i Status anxiety, men det er allerede to viktige poeng som bør løftes fram. Kapittel én begynner med å sammenlikne vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse  fra én person, med vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse fra samfunnet ellers:

Every adult life could be said to be defined by two great love stories. The first—the story of our quest for sexual love—is well known and well charted, its vagaries form the staple of music and literature, it is socially accepted and celebrated. The second—the story of our quest for love from the world—is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too.

Dette poenget følges opp med sitater fra Moral Sentiments, og jeg er solgt. For dette er et virkelig interessant poeng. Er det ikke rart hvordan vi anerkjenner behovet for romantisk kjærlighet, men ikke vil vedkjenne oss behovet for anerkjennelse fra resten av samfunnet?

Det andre poenget beskriver en slags iboende forbannelse ved økt frihet:

The rigid hierarchy that had been in place in almost every Western society until the late eighteenth century, denying all hope of social movement except in the rarest of cases (...) was unjust in a thousand all too obvious ways, but it offered those on the lowest rungs one notable freedom: the freedom not to have to take the achievements of quite so many people in society as reference points—and so find themselves severely wanting in status and importance as a result.

Altså: med økt økonomisk og politisk frihet følger risikoen for at vi ikke skal makte å innfri dem til fulle. Det er noe veldig trist og melankolsk ved denne tanken, og den er ikke behagelig å dvele ved.

Samtidig: vi er friere idag enn under føydalismen, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra det har en verdi i seg selv. Amartya Sen og sånt.

Politiske personer

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.


Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.