Hvorfor samfunn?

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a pre­social state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Politiske personer

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.


Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.

Åpenhet er ikke nok

Dette er ikke et felt jeg kan så fryktelig mye om, men jeg synes dana boyd (som insisterer på å skrive navnet sitt med små forbokstaver) har et godt poeng om hva som er viktig med frigjøring av offentlig data:

Information is power. This is precisely why we want to get information into the hands of more people. But as we do, we need to account for a new twist in all of this: Spinning the interpretation of the information is even more powerful. And the more that we make information available, the more that those in power twist it to tell their story. When everyone has information, information is no longer nearly as powerful as the ability to control its narrative. So as we challenge the government to make data available, we must also challenge them to do it in a way that doesn't allow them to spin the story in ways that further alienate people. 

(...) To capitalize on transparency, we need information literacy. This means media literacy and digital literacy too. Information literacy includes the skills necessary to interpret information in a context. Information literacy isn't something that people develop just because information is available. So assuming that they will emerge once we unlock information is naive. Furthermore, skills aren't distributed randomly across the population. Eszter Hargittai has consistently shown that those who are most privileged in our society are more likely to have information literacy skills. What this means is that those who are most privileged are more equipped to make sense of and use the information that they have access to. If you want information access because you want a better informed citizenry and a fairer society, you must start embracing the importance of information literacy and the need to provide infrastructure to help people build these skills. Providing broadband access is wonderful, but without the skills to make sense of what the Internet provides, access does nothing. The same is true for information transparency. And we can't wait until we get transparency to start creating a citizenry who has the skills to interpret the data that will be made available.

Det virker jo som et innlysende poeng når hun skriver det på denne måten, men frigjøring av offentlig data og annen informasjon er jo ikke noe mål i seg selv. Det er middelet for å gi oss en mer opplyst og bedre fungerende offentlighet. 

Dette er fra et innlegg boyd holdt på en Gov2.0-konferanse i Washington D.C. denne uka. Les hele her, eller se opptaket på YouTube. Følg også hennes blogg her, og sjekk ut publikasjonslisten her.

Politisk blogging: Ceci n'est pas folk flest

Sosiale medier kan være en berikelse av medielandskapet og veien til et ekte deltakerdemokrati. Kan.

Det er fristende å være optimist på vegne av de nye mediene, først og fremst fordi de gamle stadig feiler i sitt samfunnsoppdrag. I Norge er det særlig redaksjonenes evige person- og konfliktfokus og det Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen har kalt kommentariatets diktatur som står som de tydeligste symptomene på at et brakklagt medielandskap.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser blogger, Twitter,YouTube og Facebook unektelig ut som løsninger. Med sosiale medier får vi alle de samme prinsipielle mulighetene til å bidra til den offentlige debatten – en berikelse av medielandskapet og en enestående mulighet for et ekte deltakerdemokrati.

Folkelig korrektiv

Det er god grunn til optimisme, og bloggene har allerede vist seg som et viktig supplement til etablerte medier. I USA fikk de politiske bloggene sitt definitive gjennombrudd i september 2004, da konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk i en 60 Minutes-dokumentar om president Bushs militærtjeneste. Erfarne journalister hadde utvist dårlig kildekritikk, og ble korrigert av bloggerne. Dette ble sett på både som et slag i den pågående kulturkrigen – en seier for den tause majoritet over liberale medier – og som bevis for at de tradisjonelle mediene trenger et folkelig korrektiv.

Det tilsvarende øyeblikket i den norske bloggosfæren kom i februar 2008, da regjeringen trakk sitt lovforslag om å verne religioner fra hatefulle ytringer. Lovforslaget ble i første omgang oversett av de tradisjonelle mediene, og det var de politiske bloggerne (særlig Document.no og Den tvilsomme humanist) som målbar kritikken. Til slutt ble bloggerne hørt av avis- og TV-redaksjonene og løftet fram i den store offentligheten. Regjeringen snudde.

Dynamikken
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.

Bloggerne er dermed i ferd med å overta rollene til profesjonelle redaksjoner.

Den åpenbare fordelen er at bloggerne i større grad representerer grasrotperspektivet, og kan være en verdifull utfordrer til kultureliten. Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet.

Polarisering
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.

Som i USA er den norske bloggosfæren dessuten frustrerende polarisert. Medieforsker Eszter Hargittai har kartlagt de 40 viktigste konservative og liberale amerikanske bloggene, og finner at det sjelden går linker mellom de to leirene. Når bloggerne først linker til meningsmotstandere, er det som oftest for å latterliggjøre – ikke for substansiell diskusjon. Det er ikke foretatt noen tilsvarende kartlegging i Norge, men diskusjonene som engasjerer den norske bloggosfæren sterkest – som innvandring, multikulturalisme og EUs datalagringsdirektiv – framstår som svært polariserte.

Elitekvitring
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.

Folkelige Facebook
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Septiktank

Slacktivism er likevel ikke entydig negativt, ettersom likegyldigheten gjerne er like stor i alle retninger. En hatefull ytring på nettet er like lettvinn - og like resultatløs - som andre typer nettengasjement. Hvis ingen gidder å utøve reelt politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement en god forsikring mot ekstremisme. Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter: forumet fungerer riktignok som en virtuell samlingsplass for anonyme rasister, innsidehandlere og andre troll, men denne typen forumposting er i det minste mer harmløs enn lynsjing og gatedemonstrasjoner. Slike usensurerte forum fungerer som beholdere av slagg; se på det som offentlighetens septiktank.

Nye barrierer

Selv om de nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene, skaper de også nye barrierer og strukturer. At partipolitikere og betalte journalistbloggere debatterer på uredigerte blogger senker ikke nødvendigvis terskelen for folk flest til å ytre seg offentlig, og det representerer ikke nødvendigvis noen forbedring av den offentlige debatten. Dette er nemlig ikke folk flest.

(En nynorskversjon av denne artikkelen er trykt i argument 01/10)
Les mer om teksten her.

Konservativ lesning mellom linjene?

Theodore Roosevelt Malloch skriver på nettsidene til det konservative magasinet The American Spectator om "The deeper roots of our financial crisis." Malloch viser til arven fra Adam Smith, og argumenterer for at finanskrisen bør sees i lys av nåtidens nedvurdering av moral, og forvekslingen av egeninteresse og grådighet:

Self-interest is both good and essential. Greed is always wrong and bad. The key difference is the former uses self-restraint, which obviously requires a moral code and a moral compass. There are moral preconditions in a market economy: the sentiments of sympathy, benevolence and compassion, of approval; disapproval and indignation, which underpin the social order and make it possible to engage in business in the first place. Human beings are not just profit-maximizers. They have moral scruples, personal commitments and the desire for happiness. These set limits to their plans for personal profit, and also stimulate them to pursue profit in ways that honor their higher values and generosity.

Det likner litt på et argument man finner igjen andre steder: at dagens liberal-konservative har omfavnet markedsliberalismen på bekostning av de virkelige konservative idealene. At mange liberal-konservative har vært for opptatt med Wealth of Nations, når de egentlig burde lest Moral Sentiments.
Når Malloch (og andre) viser til systematiske feiltolkninger av Adam Smith, får det meg til å tenke på Politics av Ricky Gervais (han tjukke fra The Office). Om hvordan Nietzsche ville reagert på Hitlers tolkning av ideen om overmennesket:
- Did you like it?
- Brilliant. Love all that. Love all that. Man and Superman. Not everyone's equal. Kill all the jews.
- Sorry, sorry - what?
Det var selvfølgelig ikke dette Nietzsche mente. - Nah, I read between the lines.

Wall Street

Det var på høy tid å se Wall Street igjen. Først og fremst på grunn av finanskrisen, men også som oppvarming til Oliver Stones W.

Noen filmer er rett og slett legendariske, og Gordon Gekkos "greed is good"-tale til generalforsamlingen i Teldar Paper gjør Wall Street til en av dem. Den finnes selvfølgelig på YouTube.

Jeg ser for meg at økonomer ser denne filmen på omtrent samme måte som telemarketing-folk ser Boiler Room (både Vin Diesels første salg, og Ben Afflecks motivasjonstale). Det er noe med disse Hollywoodframstillingene av arbeidslivet. Advokater har Pelikanrapporten (eventuelt den smått undervurderte Primal Fear), befal i forsvaret har Full Metal Jacket, og politifolk har altfor mange. Dette er filmer som vi andre ser med ironisk distanse, og bransjefolk sluker med hud og hår. Det spiller ingen rolle om de er parodier.

Men hvilken film er det som definerer de politisk engasjerte?

Jeg er redd det må være Charlie Wilsons War. For der noen av oss ser en kongressmann gripe anledningen til å bringe frihet til Afghanistan, ser de fleste andre en kokainsniffende slesking som griper helt andre ting.