CR-undervisning på BI

BI får kritikk i Aftenposten i dag, på grunn av manglende fokus på Corporate Social Responsibility i undervisningen. Skolen har ingen obligatoriske fag om CSR på bachelornivå, og bare ett på masternivå. Jeg har eksamen i dette faget på tirsdag. Her er noen tanker:

Dette var et av fagene jeg gledet meg mest til før undervisningen begynte, men det har ikke levd opp til forventningene. Fagboka og artiklene framstår først og fremst som en oppsummering av trivialiteter, og forelesningene som infotainment og en mulighet for framtidige arbeidsgivere å profilere seg for framtidige ansatte. Vi har hatt mange gjesteforelesere fra næringslivet, gjerne Direktører for Kommunikasjon og Samfunnsansvar - en tydelig illustrasjon på hvor tett sammentvunnet C(S)R og PR virkelig er. Vi har blant annet fått høre om Storebrands store satsing på FairTrade-sertifisert kaffe i kantiner og møterom.

Selvfølgelig er det viktig at handelshøyskolene legger vekt på CSR, gjerne også på bachelornivå. Men både bedriftenes CSR-ambisjoner og studiene av dem virker ganske overfladiske, og jeg vet ikke om egne CSR-fag er veien å gå for å øke bevisstheten om etikk blant studentene.

Sånn sett er det eskrivende at vi har multiple choice-eksamen i dette faget. For eksempel:

Do firms pursue CR because:
A: Only because it is profitable in the long run?
B: Only because it is morally defensible?
C. Only because it pleases the staff?
D: For a combination of many reasons?

Kanskje går framtidens Telenor-sjef i CSR-klassen min i år. Men jeg ser ikke for meg at hun vil kjempe for å integrere samfunnsansvar i Telenors strategi på bakgrunn av tirsdagens multiple choice-eksamen.

Bonfire of the Brands

Jeg har nettopp lest Neil Boormans "Bonfire of the Brands" (passende nok, ettersom det i dag er den internasjonale Buy Nothing Day) og har mange ufordøyde inntrykk.

Boorman, som tidligere jobbet for livsstilsmagasiner i London, tok konsekvensene av sin selvdiagnostiserte tilstand som merkevareavhengig. 17. september 2007 brant han alle merkevarene han eide i protest (se video på YouTube). Boka forteller om prosessen han gikk gjennom før og etter den seremonielle brannen.

Det er utrolig oppløftende å lese kapitalismekritikk når det kommer fra en person som Boorman. Litt som om Magnus Rønningen eller folka i Natt&Dag skulle vært ydmyke og selvransakende. Budskapet er likevel vanskelig å forholde seg til. Mest fordi Boorman så tydelig går fra et ytterpunkt til et annet: først var han en ekstremt merkebevisst superforbruker, nå en rabiat og puritansk forbrukskritiker.

Boka reiser spørsmålet om hvilken plass vi lar merkevarene få i livene våre, og hvordan vi bruker personlig forbruk som et verktøy for å definere oss selv. Dette er det virkelige vanskelige med boka: en etisk bevisst forbruker vil være like fanatisk merkebevist som den fjorten år gamle jenta som må ha de rette merkevarene. Særlig Debio-merket og FairTrade-emblemet er tydelige merkevarer, selv om budskapet de utstråler er et annet enn Cola Zero.

Mer om dette senere.

Econ og lyntog

I dag la Econ Pöyry fram sin vurdering av planene om høyhastighetstog i Norge, og dommen var entydig negativ. - Selv om svært mange flypassasjerer vil gå over til tog, blir kundegrunnlaget for lite til å forsvare de høye byggekostnadene, sier Karin Ibenholt til NRK.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til Econ. Det er først og fremst Bent Sofus Tranøy sin skyld (og delvis Magnus Marsdal). Og jeg er skeptisk til denne konklusjonen.

Ettersom Høyhastighetsringen har foreslått å legge den nye Bergensbanen for lyntog gjennom Numedal, har jeg skrevet litt om dette tidligere (se for eksempel intervjuet med Trond Helleland - linker til flere saker ligger under artikkelen).

Jeg synes det lukter skivebom når Econ så bastant avfeier lyntog som et lønnsomt prosjekt. Passasjergrunnlaget er selvfølgelig lavt (kontraargumentet er naturligvis at nordmenn reiser ekstremt ofte mellom de store byene i Sør-Norge), og det forespeiles et årlig underskudd på 1 milliard kroner. Men jeg ville trodd at et høyhastighetstog skaper ringvirkninger utover bare passasjerinntektene - ellers skulle bare bomveier være lønnsomme etter samme logikk.

Spørsmålet er derfor: vil ringvirkningene av å knytte kompetansemiljøene i de store byene tettere sammen veie opp for kostnadene ved å bygge et lyntognett?

Jeg tror svaret kan være ja.

Enda en apekatt

I "The Cult of the Amateur" beskriver Andrew Keen utviklingen av brukergenererte webtjenester - Web 2.0 - med henvisning til "the infinite monkey theorem." Kort og godt: et uendelig antall apekatter med uendelig mange skrivemaskiner vil - i løpet av evig tid - skrive et mesterverk, for eksempel et Shakespeare-stykke. Den ekstreme veksten i blogging er i ferd med å gjøre dette tankeeksperimentet om til virkelighet, mener Keen.

Jeg synes dette var en morsom observasjon helt til jeg fant ut at Keen har sin egen blogg.

Dette vil jeg også være med på.



For mer Monkey News, sjekk YouTube.