Historien ovenfra og ned

Et par av de siste kapitlene var fryktelig langsomme, men jeg har omsider kommet meg gjennom hele Henry Kissingers Diplomacy. Dette er 800 sider om internasjonal politikk fra Westfalerfreden til årene etter Sovjetunionens fall.

Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:

Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:

Like Machiavelli, he might well have preferred a world of more refined moral sensibilities, but he was convinced that history would judge his statemanship by how well he had used the conditions and the factors he was given to work with. Indeed, if, in evaluating a statesman, reaching the goals he sets for himself is a test, Richelieu must be remembered as one of the seminal figures of modern history. For he left behind him a world radically different from the one he had found, and set in motion the policy France would follow for the next three centuries.

Med dette sitatet i mente er det artig hvordan Kissinger bruker så uforholdsmessig mye plass på å beskrive de begivenhetene av internasjonal politikk han selv har vært med å forme (særlig Vietnamkrigen). Det er selvfølgelig interessant å lese førstehånds beskrivelser av historien, men dette materialet kunne fint vært en bok for seg selv. At han har funnet det naturlig å inkludere sine egne erfaringer i en historie som begynner med Richelieu er, hva heter det? Interessant.

For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.

Det reiser noen spennende spørsmål om makt.