Fish har mye interessant å si om verdien av offentlig finansiert høyere utdanning. Han kritiserer særlig Browne-rapporten om høyere utdanning i Storbritannia, og ideen om å innføre mer valgfrihet for studenter.
Her er et av hovedpoengene:
The rhetoric of the report is superficially benign; its key phrase is “student choice”: “Our proposals put students at the heart of the system.” “Our recommendations . . . are based on giving students the ability to make an informed choice of where and what to study.” “Students are best placed to make the judgment about what they want to get from participating in higher education.”
The obvious objection to this last declaration is, “No, they aren’t; judgment is what education is supposed to produce; if students possessed it at the get-go, there would be nothing for courses and programs to do.”Jeg er veldig, veldig enig.
Her er to tanker:
1: Etter fem år som student er det åpenbart at jeg verken kunne eller burde ha planlagt studieløpet mitt som nittenåring; da jeg begynte på universitetet trodde jeg det var historiefaget jeg ville gå videre med. Etterhvert ble jeg gradvis mer interessert i statsvitenskap, før jeg til slutt endte opp med politisk økonomi. Jeg vet selvfølgelig ikke hva slags jobb - eller lønn - jeg vil få etter denne utdannelsen, men prosessen med å studere har vært verdifull i seg selv. Og jeg liker å tro at det ligger en styrke i nettopp dette.
2: Jeg bør lese Martha Nussbaums siste bok, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Til å begynne med leser jeg første kapittelet: gratis som pdf på forlagets hjemmesider.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar