Artig at de skulle spørre.
Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.
Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).
Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.
Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.
En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.
Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.
En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett
Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.
Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.
Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.
Innlegg
3 kommentarer:
Den største "utfordringen" til den gamle realismen er at den forutsetter en enhetlig stat. Med andre ord er "nasjonal interesse" et relativt begrep. Det er godt mulig at enkeltindivider internaliserer normer i møte med NGO'er. Men da kan det og være tilfelle at det motsatte skjer? Jeg tror det er noen "eliter" i enkelte land som kanskje får bekreftet sine fordommer om at NGO'er bare farer med vestlig ideologi. Dermed styrker de kanskje sin motstand mot menneskerettigheter og demokrati.
Jeg er enig i at "nasjonal interesse" er noe flytende og foranderlig.
Godt poeng. Vi har jo ingen garanti for at aktivistenes argumenter faktisk vil overbevise makthaverne.
Kan vi da også tenke oss aktivister som utvikler Stockholmsyndrom, og internaliserer makthavernes normer? :)
Det er vel til en viss grad noe av det som skjer i Kina - først vekst - så demokrati-tanken? Litt Stockholmsyndrom kanskje?
Legg inn en kommentar