Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?
Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.
Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.
Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.
Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.
Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.
Sang: deLillos - Smak av Honning
mandag 31. januar 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar