Å forstå ondskap med grammatikk

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke  kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.