Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:
Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.
Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.
Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :
Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.
Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.
Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.
Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.
Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.
So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.Herlig.
Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.
Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.
Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :
“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.
Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.
Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.
Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.
Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.
Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar