Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Ulikhet og mobilitet i USA

Alan Kruegers tale om inntektsforskjeller og mobilitet i USA skaper debatt. Det store poenget: ikke bare er inntektsforskjellene høyere i USA enn i mange andre OECD-land (ingen bombe), men den intergenerasjonelle mobiliteten er lavere (ikke det man kunne vente seg fra Mulighetenes land).

Altså: forskjellene mellom fattige og rike er store, og de går i arv generasjon etter generasjon. Det krangles naturligvis en del om tallene, men det er gode grunner til å tro at de beskriver virkeligheten ganske nøyaktig. Sjekk for eksempel Justin Wolfers oppsummering på Freakonomics (via Brad De Long) eller Miles Corak.

Jeg synes det er to viktige ting å ta med seg fra denne debatten:

1: Den amerikanske modellen er moden for reform.

2: Vi nekter å la oss overbevise av fakta som ikke stemmer overens med våre politiske overbevisninger. De som tror dette bare gjelder for amerikanske økonomibloggere må skjerpe seg. Det gjelder oss alle (ja, det betyr deg og meg). Denne gangen var det flaks for meg; jeg tror at lave inntektsforskjeller er bra for samfunnet, og tallene fra Kruegers tale stemmer overens med mine politiske preferanser. Men det betyr ikke at vi behøver å sluke hele Spirit Level av den grunn.

For once, the rich white man is in control

Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:

So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.

Herlig.

Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.

Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.

Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :

“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.

Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.

Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.

Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.

Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.

Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.

Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.

Vi tar feil, hele tiden, alle sammen

Apropos all denne debatten-om-debatten som foregår for tiden: Daniel B. Klein hadde en lesverdig artikkel i desember-utgaven av The Atlantic: I Was Wrong, and So Are You. Kortversjonen: folk på høyresiden er like immune mot ubehagelige sannheter som folk på venstresiden. Klein har bedt folk om å vurdere sannheten av forskjellige økonomifaglige påstander, og finner at begge sider er like immune mot sannheter som strider med deres ideologiske grunnholdning. Saken ble tatt på i en episode av On the Media før jul

Det er naturligvis ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for spørsmål om økonomisk politikk. Tenk på spørsmål om skolepolitikk, innvandring, kulturpolitikk, statlige eierskap, hva som helst - når ble du sist overbevist av dine meningsmotstanderes gode argumenter?

Det er verdt å merke seg refrenget fra Daniel Kahnemans siste bok, Thinking, Fast and Slow; vår evne til rasjonell og kritisk tenking er begrenset - vi tar stadig mentale snarveier, og er derfor ikke så rasjonelle som vi gjerne skulle ønske. Ikke at vi egentlig trengte psykologene for å fortelle oss dette (vi burde kjenne det igjen fra alle de små diskusjonene vi havner i hver dag) men vitenskapelige funn som de Kahneman presenterer kan gi god inspirasjon til litt kritisk selvrefleksjon. Og hvis ikke vitenskapen er nok for deg; forsøk heller Montaigne.

Og når vi snakker om vilkårene for nettdebatten - og for den bredere samfunnsdebatten - er det nettopp oss selv vi burde fokusere på. Ikke nett-trollene, mørkemennene, hegnaristene - men den jevne nettsamfunnsborgeren. Vi som tar feil med jevne mellomrom, vi som altfor ofte avfeier andres gode motargumenter, og vi som ikke gidder å tenke oss så nøye om før vi danner oss en mening. Hvis ikke vi er klar over alle de mentale snarveien vi tar, og ikke forsøker å unngå lat tenking, eller stadig skylder på de andre som aldri lar seg overbevise av våre gode argumenter - da kan jeg ikke forstå hva som skal være vitsen med å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Når det er sagt: jeg mener ikke å være totalt pessimist om vilkårene for god, konstruktiv og lærerik debatt. Jeg vet det ikke trenger å være sånn, for jeg har opplevd virkelig gode diskusjoner.

De aller beste diskusjonene jeg har vært i har startet med at ingen av oss var helt sikre - og endt opp nesten samme sted.

Jeg ønsker meg flere slike.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.