Kriminelle og kriminalitet i fengsel

Det er sjelden anbefalingene fra Amazon treffer meg veldig godt, men jeg ble anbefalt denne for litt siden: Inside: Life Behind Bars in America. Michael Santos soner en lengre dom for narkotikakriminalitet, og i denne boka beskriver han hverdagslivet i amerikanske fengsel. Det er en lettlest, deprimerende og fascinerende bok om vold, gjengkriminalitet, dop og voldtekter i amerikanske fengsler. Ganske grusomt.

Adam Gopnik hadde forresten en artikkel i New Yorker om dette for litt siden (via Will Wilkinson). Sjekk også denne artikkelen i n+1 om hva kriminalitetsstatistikken skjuler.

Det viktige poenget er dette: hvis ikke kriminalitetsstatistikken fanger opp kriminaliteten som foregår i fengslene, kan vi ikke vite hvor effektiv justispolitikken er i å redusere kriminaliteten. Og da vet vi ikke om straffesystemet har den effekten som vi skulle ønske.

Santos skriver forresten mye. Du kan finne mer av han her.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Å møte de fremmede

Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.

Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.

Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.

Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:

our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).

Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?

Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:

Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country.  As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.

Det er et godt utgangspunkt for toleranse.

Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.

Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.

Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.

PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.