Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.