Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.
Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.
Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.
Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:
Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:
Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.
Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.
Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.
PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.
Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.
Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.
Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:
our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?
Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:
Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country. As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.Det er et godt utgangspunkt for toleranse.
Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.
Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.
Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.
PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar