Grenser for empati

Will Wilkinson skrev nylig om et eksperiment som illustrerer hvor dårlige vi er til å forstå folk som er annerledes fra oss. Vi bør naturligvis ta alle eksperimenter med en klype salt, men de kan  i det minste gi oss noen interessante diskusjoner. De kan være til spesiell hjelp hvis vi vil forstå hvordan vi tenker når vi er fordomsfulle (det vil si: nesten hele tiden).

Her er det deprimerende funnet: folk som selv fryser (eller er tørste) har en tendens til å overvurdere hvor mye et annet menneske fryser (eller er tørst), men ikke når den andre personen er noen de er uenig med politisk.

Det er for øvrig det samme store poenget som i den siste boka til Jonathan Haidt: vi mangler ofte både evne og vilje til å se verden slik som våre meningsmotstandere ser den.

Les hele blogginnlegget, men tenk spesielt grundig over det siste avsnittet:

The limits of empathetic projection are interesting and suggestive, but I'd like to know more about the limits of out-group empathetic reception. No doubt there is work on this, and that it is even more depressing. If, say, white people were capable of fully empathizing with young black men, the American gulag system could not exist. It appears to be extremely difficult to keep in our tiny tribal monkey minds, but do try: they are not really so different. Better: there is no they, only us. Why are we so prone to violence? Why do we cross borders illegally? Why do we hate us?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer pessimistisk blir jeg.