Hvorfor høyrepopulisme?

Med boka Høyrepopulismens hemmeligheter gjør Ketil Raknes et ærlig forsøk på å forstå hvordan de nye høyrepartiene har vokst fram, og hvorfor de har slik appell blant deler av velgerne. Det er en god og grundig liten bok, som presenterer høyrepopulistene i Sverige, Danmark, Nederland, Norge og USA. Og den er spesielt bemerkelsesverdig fordi Raknes evner å ta sine meningsmotstandere på alvor. Sånt er ganske sjeldent.

Aller først: hva kjennetegner høyrepopulistiske partier? Raknes trekker fram tre fellestrekk:

· Ekskluderende nasjonalisme (fiendtlighet mot ideer og personer som oppfattes å true den homogene nasjonalstaten; f eks samfunnseliten, innvandrere, internasjonale organisasjoner)
· Autoritære verdier (strengere fengselsstraffer, støtte til tradisjonelle moralske holdninger)
· Antielitisme (folkelig fornuft i motsetning til den opphøyde eliten)

Det sentrale poenget i denne boka er at vi bør forstå høyrepopulismen som en videreføring av normale strømninger i europeisk politikk - det er ikke noe ekstraordinært, eller noe vi trenger å forklare med helt spesielle teorier. I stedet for å forsøke å knekke noen Frp-kode, og analysere høyrepopulistenes velgere som om de var noe helt for seg selv, må vi se på høyrepopulistenes velgere som en hvilken som helst annen velgergruppe. To spesielt nyttige referanser i den forbindelse er denne artikkelen av Cas Mudde, og denne av Gudmund Hernes.

Raknes gjør det tydelig at han ser på høyrepopulistenes velgere som rasjonelle velgere, som simpelthen føler at deres stemme ikke blir hørt. Når det gjelder Frps vekst i Norge, legger han vekt på at det har mer enn én årsak: “Petroleumspopulisme, effektiv organisasjonsbygging, skatteprotest, velferdssjåvinisme, antielitisme, forsvar for kristne grunnverdier og innvandringsmotstand er de viktigste ingrediensene” (side 160). En nyansert og smått kjedelig konklusjon (ikke at det er noe galt med det).

Det er selvfølgelig fristende å protestere på merkelappen "rasjonell", blant annet fordi rasjonalitet virker å være  blant de mindre viktige menneskelige drivkreftene - uansett hvilket parti man stemmer på. Men jeg skal la dette ligge. For poenget til Raknes er uansett at velgerne til høyrepopulistiske partier fortjener å bli tatt på alvor på lik linje med andre partiers velgere.

Derfor er dette kanskje det viktigste poenget å ta med seg fra boka:

“Høyrepopulismens mest ubehagelige hemmelighet er at den ligger nærmere oss enn det vi liker å tro. Høyrepopulistene utgjør ikke noe ekstremt avvik, men gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har. (…) Gudmund Hernes har rett når han påpeker at «Frp ikke taler til en bestemt fordummet del av folket, men til en del i oss alle.» Grunnen til at høyrepopulistene tidvis virker immune overfor kritikk, skyldes at det er et betydelig misforhold mellom den offentlige debatten og folks holdninger. (…) Det ubehagelige med å ta høyrepopulismen på alvor er at de vanskelige spørsmålene kommer i retur. Skal en bekjempe høyrepopulismen må en også få en bedre forståelse for hvorfor flerkulturen og innvandringen stikker så dypt i menneskemassen” (side 209-210).

Raknes viser for øvrig til at Maktutredningen fra 2003 identifiserte noe av en tillitskrise i det norske demokratiet (lav tillit til politiske partier). Han skriver: “Frp er en påminnelse om at det norske demokratiet på ingen måte er perfekt eller ferdig utviklet” (side 160). En kontrast er å finne i Danmark, hvor innvandringsdebatten har et svært høyt konfliktnivå, men hvor valgdeltakelsen samtidig er betydelig høyere enn Sverige og Norge. Dette, mener Raknes, må sees i sammenheng med at velgerne opplever at deres stemme blir hørt.

Til slutt: en kilde som ofte går igjen er David Arts Inside the Radical Right. Helt sikkert verdt å lese.