Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.