Om diagnoser

Det er mange gode grunner til at vi bør tenke litt på psykiske diagnoser. Gjennom det siste året har vi for eksempel snakket mye om tilregnelighet - et begrep jeg synes er ganske vanskelig å forstå. Mye fordi jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvor grensen går mellom personlighet og diagnose.

Og ondskap er én ting, men de samme grensedragningene må gjøres i andre enden av skalaen.

Kay Redfield Jamisons Touched with Fire handler om forholdet mellom kreativitet og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Jamison, som har diagnosen selv, skriver i denne boka om hvordan bipolaritet og kreativitet overlapper med hverandre. Hun går gjennom en god slump kunstnerbiografier og psykologisk forskning, og viser hvordan diagnosen kan bidra til den kreative prosessen som må til for å lage stor kunst (de norske navnene som nevnes er Munch og Bjørnson). Dette er en bok uten de fryktelig bastante konklusjonene, og argumentet er selvfølgelig ikke at man må være bipolar for å lage kunst, eller være kunstner for å ha diagnosen, men bare at de to henger sammen.

Boka er riktignok litt for gammel (utgitt i 1993) til at den føles fullstendig stødig i avsnittene som handler om genetikk og hjerneforskning, men den er likevel veldig interessant.

Og apropos (dette er gammelt nytt, men likevel): Jonah Lehrers Imagine trekkes tilbake. I sin iver etter å skrive fengende og popvitenskapelig om hvordan fantasien fungerer endte han opp med å dikte opp Bob Dylan-sitater. Det er morsomt på så mange nivåer.

PS: Stein Torleif Bjella bør alltid få siste ord i diskusjoner om sånne ting som dette.