Gray går i svart

John Gray skriver bøker som jeg ofte tenker på, men ikke aner hva jeg skal gjøre med. I juni gir han ut The Silence of Animals: On Progress and Other Modern Myths, en slags oppfølger til Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals fra 2002.

Ifølge Gray er humanismen en bløff, og framskrittet er en myte. Uansett hvor store vitenskapelige framskritt vi gjør, vil vi aldri være garantert moralske framskritt. Faktisk er moralske prinsipper, historisk sett, like omskiftelige som hattemoter. Og ikke har vi fri vilje. Dessuten er selvet en illusjon.  Det er lett å være enig med Terry Eagleton når han skriver at Straw Dogs ikke akkurat er den beste motivasjonen for å komme seg ut av senga.

Kanskje var det ikke noen god idé at jeg leste den igjen, nå mens vi venter på oppfølgeren. Julian Baggini skriver om den kommende boka i Financial Times at Gray stort sett gjentar gamle poenger (noe som i og for seg er passende, med tanke på at Gray selv benekter muligheten for menneskelige framskritt). Bortsett fra en smått spirituelle anbefaling om å "se verden klarere", er det fortsatt lite håndfast å ta med seg.

Det ér en nedslående bok å lese, først og fremst fordi det er så vanskelig å få grep om hva som er Grays anbefaling. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan tro på rasjonaliteten, framskrittet, og når vi må gi opp alle forsøk på moralfilosofi? Noe positivt budskap er vanskelig å spore. Man får lyst til å høre på Morrissey, og la det være med det.

Og Straw Dogs er en bok med svakheter. Argumentene er mange ganger skrevet for kort, og formulert altfor bastant. Men de to hundre sidene er gripende likevel. Gray skriver intenst. Og for min del fortsetter den å være en bok som virkelig ikke slipper taket. Den føles viktig, uten at jeg helt forstår hva den skal bety.

Jeg tror at jeg er enig i noe som Jason Cowley skrev i en tidlig anmeldelse av denne boka, at det å akseptere våre menneskelige grenser, slik Gray ber oss å gjøre, ikke bør føles som et nederlag:

What [John Gray] means, I think, is that an acceptance of human limits, should not be seen as a defeat, but rather as a source of wonder and enrichment. Rather like this enthralling book, in fact.

Som Baggini også skriver er Gray dermed en spirituell forfatter som forteller oss at vi kan forholde oss bedre til meningsløsheten kun ved å se verden klarere. Og på denne måten minner Gray meg litt om Nassim Taleb, som også kritiserer impulsen vår til å forsøke å forstå, forklare og forutsi alt mulig. Vi kunne ha klart oss bedre om vi ha slipp på denne impulsen.

Gray og Taleb har dessuten det til felles at begge framstår som veldig arrogante, og at begge skriver bøker som gir meg følelsen av at jeg kan ha misforstått dem fullstendig.

Av og til kan du forresten høre Gray på BBCs Point of View. Verdt å få med seg.

To typer mennesker i verden

Ikke lest boka, men likevel: 

Den britiske historikeren David Cannadine skriver i sin siste bok, The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences, om hvordan historiefaget er med på å opprettholde ideen om at verden er delt opp i grupper med grunnleggende forskjeller, i kamp mot hverandre. Han mener at historieskriving altfor ofte brukes som et verktøy for å forenkle historien, og til å innsnevre rommet for identitetsbygging, ved å konstruere ideer om at verden består av enhetlige nasjoner, religioner, raser, klasser, kjønn, eller sivilisasjoner, som står og har stått i konstant kamp. Istedet, mener Cannadine, bør historiefaget se det som sin oppgave å avdekke det vi har til felles som mennesker, og ikke identitetsmarkørene som skiller oss fra hverandre. Det er selvfølgelig et sympatisk argument. Ganske uhåndgripelig, og mer enn litt batikkfarget, riktignok, men sympatisk. 

Men det artige, eller fundamentalt triste, med argumentet til Cannadine blir tydelig for eksempel i denne forelesningen han holdt hos RSA nylig. Her ser han ser seg nødt til å bruke George W. Bush som eksempel på en person som tror på sivilisasjonskampen i verden. Historieskrivingens rolle, ifølge Canandine, burde være å fortelle Bush hvorfor han tar feil.

Det er visst Robert Benchley som først sa at det finnes to typer mennesker: de som konstant deler folk opp i to grupper, og de som ikke gjør det. Jeg synes jeg hører Cannadine si at han tilhører den siste gruppa.

Room 237: Skjulte meninger er lettest å finne når du har bestemt deg for hva du ser etter

Room 237 er en fantastisk fascinerende film, en dokumentar om fem menneskers alternative tolkninger av Stanley Kubricks The Shining. De fem menneskene synes aldri på skjermen, vi hører bare stemmene deres. Ellers består Room 237 av klipp fra The Shining og andre filmer, i tillegg til noen animasjoner av plantegninger av The Overlook Hotel.

Så: hva var det Kubrick ville si med The Shining? Tolkningene spenner fra de nesten plausible (filmen er en metafor for folkemordet på de amerikanske indianerne, eller for Holocaust), via det konspiratoriske (filmen er Kubricks måte å bearbeide erfaringen av å ha forfalsket månelandingsbildene for NASA), til det komisk intrikate (filmen er laget for å bli avspilt forlengs og baklengs samtidig, med de to framvisningene oppå hverandre). Den femte tolkningen ser The Shining som en filmatisering av myten om minotauren. Og alle tolkningene underbygges selvfølgelig med bilder og detaljer fra filmen og fra Kubricks liv.

Ikke bare tar denne filmen opp noen veldig interessante spørsmål om kritikk og tolkning (for eksempel: i og med at tolkning er så subjektivt, spiller det egentlig noen rolle hva en forfatter, en regissør eller en annen kunstner har ment med verket sitt?), den tar også opp et viktig spørsmål om hvordan vi bestemmer oss for hva vi tror.

Chuck Klosterman skriver om nettopp dette i sin anmeldelse av Room 237: alle fem som er blitt intervjuet for filmen mener at de har avdekket den sanne, skjulte meningen med The Shining. Og selv om konklusjonene er forskjellige, så har de alle reist den sammen veien; de startet med en antakelse om at Kubrick er genial, og at detaljer som kan se ut som tilfeldigheter sannsynligvis har en skjult mening. De hadde dessuten alle hver sin følelse av hva den store skjulte meningen med filmen kunne være, og så begynte de å grave - i Kubricks biografier, og i selve filmen - etter bekreftelse på at den første følelsen var korrekt. Og selvfølgelig har de funnet bevisene de trenger. Alle sammen. For hver sin tolkning.

For min del kan vi gjerne si at Kubricks opprinnelige intensjon ikke egentlig er viktigere enn noen av disse tolkningene, og at alle tolkningene derfor kan være like sanne (eller i det minst like interessante). Jeg synes ikke dette undergraver verdien av det opprinnelige arbeidet, siden det uansett er originalverket som har satt igang all den kreative tolkningen. Eller: det er uansett en annen diskusjon.

Det jeg fester meg ved handler om framgangen i tolkningsarbeidet. Å komme fram til disse tolkningene krever en imponerende innsatsvilje, og et skarpt blikk for detaljer. Og interessant nok: resultatet av alt det omfattende gravearbeidet er at alle får bekreftet hver sin første intuitive tolkning. Det er en fin beskrivelse av confirmation bias, noe vi gjør hele tiden alle sammen.

Jesse Thorn gjorde forresten et intervju med Rodney Ascher, regissøren av Room 237, på Bullseye for noen uker siden (ca 45 min inn i sendingen). Filmen, og podkasten til Thorn for den saks skyld, anbefales på det varmeste.