To typer mennesker i verden

Ikke lest boka, men likevel: 

Den britiske historikeren David Cannadine skriver i sin siste bok, The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences, om hvordan historiefaget er med på å opprettholde ideen om at verden er delt opp i grupper med grunnleggende forskjeller, i kamp mot hverandre. Han mener at historieskriving altfor ofte brukes som et verktøy for å forenkle historien, og til å innsnevre rommet for identitetsbygging, ved å konstruere ideer om at verden består av enhetlige nasjoner, religioner, raser, klasser, kjønn, eller sivilisasjoner, som står og har stått i konstant kamp. Istedet, mener Cannadine, bør historiefaget se det som sin oppgave å avdekke det vi har til felles som mennesker, og ikke identitetsmarkørene som skiller oss fra hverandre. Det er selvfølgelig et sympatisk argument. Ganske uhåndgripelig, og mer enn litt batikkfarget, riktignok, men sympatisk. 

Men det artige, eller fundamentalt triste, med argumentet til Cannadine blir tydelig for eksempel i denne forelesningen han holdt hos RSA nylig. Her ser han ser seg nødt til å bruke George W. Bush som eksempel på en person som tror på sivilisasjonskampen i verden. Historieskrivingens rolle, ifølge Canandine, burde være å fortelle Bush hvorfor han tar feil.

Det er visst Robert Benchley som først sa at det finnes to typer mennesker: de som konstant deler folk opp i to grupper, og de som ikke gjør det. Jeg synes jeg hører Cannadine si at han tilhører den siste gruppa.