Gray går i svart

John Gray skriver bøker som jeg ofte tenker på, men ikke aner hva jeg skal gjøre med. I juni gir han ut The Silence of Animals: On Progress and Other Modern Myths, en slags oppfølger til Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals fra 2002.

Ifølge Gray er humanismen en bløff, og framskrittet er en myte. Uansett hvor store vitenskapelige framskritt vi gjør, vil vi aldri være garantert moralske framskritt. Faktisk er moralske prinsipper, historisk sett, like omskiftelige som hattemoter. Og ikke har vi fri vilje. Dessuten er selvet en illusjon.  Det er lett å være enig med Terry Eagleton når han skriver at Straw Dogs ikke akkurat er den beste motivasjonen for å komme seg ut av senga.

Kanskje var det ikke noen god idé at jeg leste den igjen, nå mens vi venter på oppfølgeren. Julian Baggini skriver om den kommende boka i Financial Times at Gray stort sett gjentar gamle poenger (noe som i og for seg er passende, med tanke på at Gray selv benekter muligheten for menneskelige framskritt). Bortsett fra en smått spirituelle anbefaling om å "se verden klarere", er det fortsatt lite håndfast å ta med seg.

Det ér en nedslående bok å lese, først og fremst fordi det er så vanskelig å få grep om hva som er Grays anbefaling. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan tro på rasjonaliteten, framskrittet, og når vi må gi opp alle forsøk på moralfilosofi? Noe positivt budskap er vanskelig å spore. Man får lyst til å høre på Morrissey, og la det være med det.

Og Straw Dogs er en bok med svakheter. Argumentene er mange ganger skrevet for kort, og formulert altfor bastant. Men de to hundre sidene er gripende likevel. Gray skriver intenst. Og for min del fortsetter den å være en bok som virkelig ikke slipper taket. Den føles viktig, uten at jeg helt forstår hva den skal bety.

Jeg tror at jeg er enig i noe som Jason Cowley skrev i en tidlig anmeldelse av denne boka, at det å akseptere våre menneskelige grenser, slik Gray ber oss å gjøre, ikke bør føles som et nederlag:

What [John Gray] means, I think, is that an acceptance of human limits, should not be seen as a defeat, but rather as a source of wonder and enrichment. Rather like this enthralling book, in fact.

Som Baggini også skriver er Gray dermed en spirituell forfatter som forteller oss at vi kan forholde oss bedre til meningsløsheten kun ved å se verden klarere. Og på denne måten minner Gray meg litt om Nassim Taleb, som også kritiserer impulsen vår til å forsøke å forstå, forklare og forutsi alt mulig. Vi kunne ha klart oss bedre om vi ha slipp på denne impulsen.

Gray og Taleb har dessuten det til felles at begge framstår som veldig arrogante, og at begge skriver bøker som gir meg følelsen av at jeg kan ha misforstått dem fullstendig.

Av og til kan du forresten høre Gray på BBCs Point of View. Verdt å få med seg.