Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.
Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.
Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.
Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.
Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.
En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge. Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.
Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.
Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.
Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.
Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.
Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.
En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge. Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.
Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar