Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.
Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.
Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.
Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.
Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar