Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.