Skriver for penger

En fin, liten scene i Teju Coles Every Day Is for the Thief, hvor hovedpersonen vender tilbake til Nigeria etter femten år i USA, finner sted på en av de mange nettkafeene som har dukket opp i Lagos mens han var borte. Mannen som sitter ved PCen ved siden av ham skriver en epost, sakte, med bare én finger på tastaturet. Ord dukker opp på skjermen: transfer, dear friend og deposited into your account forthwith, og det viser seg å være et Nigeriabrev som blir skrevet. En streng plakat på veggen forteller at kaféeieren ikke aksepterer svindelbrevskriving i lokalet, men mannen godtar risikoen, skriver likevel, og håper at noen vil bite på.

Jeg synes det er fint når forfattere skriver om andre folk som skriver. For det har etterhvert blitt mange av oss som går på jobb hver dag for å sitte ved en PC og skrive. Om ikke det er romaner, eller svindelbrev, så skriver vi rapporter, notater, sakspapirer, epost. Også de som ikke har tastaturjobber skriver kanskje likevel daglig, om så bare en statusoppdatering på Facebook eller en melding til mor.

Mye tekst er trivielt og teit, og noe er ren svindel, men vi er mange som skriver og som håper at teksten vår treffer.