Hvordan bias begynner

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.

Å feile er første skritt mot suksess

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.

Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.

Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Å forstå ondskap med grammatikk

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke  kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

Den opplyste debatten og annen bullshit

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global  Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money. 

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism.  Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict.  In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.  

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.