Dan Ariely har skrevet boka Predictably Irrational (2008), men den har jeg så langt ikke fått lest. Jeg har valgt den enkle utveien (podkasten Arming the Donkeys - uunnværlig for alle med ti ledige minutter i løpet av en gjennomsnittsuke) og blitt kjent med Ariely på den måten. Ja, og via bloggen, naturligvis.
Gjennom podkasten gir Ariely en lettbeint gjennomgang av fersk forskning fra atferdsøkonomien. Han inviterer forskjellige forskere til å si noen ord om arbeidet sitt, og hva funnene deres betyr for vårt dagligliv. Og det er kanskje Arielys uformelle tone som gjør at alvoret ved forskningen hans ikke synker inn før etter litt tid.
Da jeg hørte om Danny Oppenheimer, som fant at aksjer med korte og gjenkjennelige navn presterte bedre på børsen enn lange og, så jeg på det som en pussig betraktning om aksjemegleres (kanskje smått begrensede) tankesett.
Og da jeg hørte om forskningsprosjektet som viste at eksponering for Apple-logoen kan gjøre folk mer kreative, så jeg på det som en artig tanke uten veldig dyptgripende konsekvenser. Fitzsimons, Chartrand og Fitzsimons fant nemlig ut at respondenter som var eksponert for et bilde av Apple-logoen (for raskt til å bli oppfattet, men likevel imprentet i underbevisstheten - tenk Tyler Durdens kinojobb i Fight Club) løste kreative oppgaver bedre enn respondenter som ikke var eksponert for logoen. Fiffig.
Men alvoret synker inn etterhvert. Det var da Alan Wolfe diskuterte liberalismen på EconTalk og nevnte Ariely med en gansk nedlatende tone at jeg tok det nærmere inn over meg. Hvis så små marginer som et snappy aksjenavn eller et eple jeg ikke vet at jeg har sett utgjør forskjellen mellom suksess og nederlag - hva har vi da redusert mennesket til?
Poenget er at Ariely ender opp med å antyde at menneskets frie vilje bare er skin deep, at våre handlinger mer sannsynlig er produkter av irrasjonalitet enn rasjonalitet. Mennesket er predictably irrational. Wolfe går så langt som å sette Ariely i samme bås som Richard Dawkins: vitenskapsfundamentalist som reduserer mennesket til en studerbar størrelse.
Det synes jeg er et veldig stusslig menneskesyn.
Men på den andre siden: kanskje Ariely bare viser oss en side av mennesket vi gjør lurt i å respektere.
tirsdag 26. mai 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
2 kommentarer:
Nå er jo jeg kald og kynisk og liker derfor Ariely veldig godt. Men det er klart at han studerer veldig mange effekter som kan være spuriøse.
Firma med korte snappy navn har kanskje brukt penger på merkevareutforming og det er et tegn på et firma som kanskje ville gjort det bra uansett. Hvordan skal du liksom få fjernet alle de spuriøse effektene fra en sånn analyse? Da må du ha mange variable.
Ariely er bare skummel hvis du ikke tar ham for det han er, nok en forsker som har funnet ut bittelitt om mennesket. Det at han skriver bra er bare bonus.
Ja, jeg håper ikke man trenger å godta hele menneskesynet bare fordi man synes Ariely er litt interessant. Og nei - han har neppe hele sannheten.
Legg inn en kommentar