Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.