Barbarene kommer?

Jeg har nettopp vært gjennom Mark Helprins Digital Barbarism (2009), ni timer med remjing om det kulturelle forfallet som visstnok foregår. Det er særlig Creative Commons-bevegelsen, men også internettoptimister, brukere av nye medier, og ungdomskulturen generelt, som får gjennomgå. Jeg hørte den dessverre som lydbok, et format den helt tydelig er uegnet for. Dette er en forfatter som elsker å skrive skriftlig.

Helprin kom med sitt første angrep på CC-bevegelsen i NYT-artikkelen A Great Idea Lives Forever. Shouldn’t Its Copyright? fra 2007. Den gangen ble han hardt kritisert av bloggere, og trakk seg tilbake for å formulere argumentet i bokform.

Et av poengene er at intellektuell eiendom ikke er mye annerledes enn fysisk eiendom, og at de som lever av å produsere åndsverk bør ikke forskjellsbehandles fra andre næringsdrivende. Mens en bedrift kan gis i  arv til neste generasjon, forsvinner åndsverk ut av arvingenes kontroll. Fra NYTimes:

“Freeing” a literary work into the public domain is less a public benefit than a transfer of wealth from the families of American writers to the executives and stockholders of various businesses who will continue to profit from, for example, “The Garden Party,” while the descendants of Katherine Mansfield will not.

Jeg vet ikke nok til å mene noe veldig sterkt om opphavsretten ennå, men noterer meg at Lawrence Lessigs Free Culture er tilgjengelig gratis i mange formater. Og jeg mistenker at Helprin undervurderer gevinsten som ligger i å behandle kultur som et offentlig gode. Mer om dette senere.

Det som gjør Digital Barbarism til en dårlig bok er den rabiate kritikken av "ungdommen nå til dags." Det er rett og slett altfor unyansert til å ta på alvor.

Kortversjonen av Helprins argument får du (gratis selvfølgelig) på EconTalk.

Kostnadseffektiv jul

Eksamensoppgaver, pepperkakebaking og julealbumene til Sufjan Stevens var i ferd med å få meg i virkelig julestemning. Så kom jeg over Joel Waldfogels forelesning om Scroogenomics gjennom LSEs Public Lectures Podcast, hørte den i en skrivepause og nå har julestemningen fått seg en knekk.

Waldfogel minner om at julefeiringen fører til dødvektstap i økonomien; pengene som brukes på julegaver leder ikke til optimal ressursallokering - vi får gaver som koster mer enn vi setter pris på. Dette i sammenheng med kritikken som sier at offentlig pengebruk er ineffektiv fordi det offentlige ikke vet hva folk helst vil se pengene sine brukt på.

Økonomer. Do we need'em?

Wave og flat organisasjonsstruktur

Her er et problem: Lederverv i frivillige organisasjoner kan være veldig tid- og energikrevende, og i verste fall risikerer man å slite ut personene som påtar seg lederansvar. Hvordan kan man redusere byrden som faller på lederne/koordinatorene og fortsatt ha en fungerende organisasjon?

Web 2.0 to the rescue!

Google Wave begynner nemlig å se ut som et verktøy for å løse nettopp dette problemet. Så langt ser det ut som en bra plattform for sanntidssamarbeid, alltid åpent for alle, og med helt paddeflat struktur. Kan dette være en god organisasjonsstruktur f. eks. for en frivillig gruppe som organiserer leksehjelp for barn? Eller for en non-profit nettredaksjon? Jeg synes i det minste det er verdt et forsøk.

I stedet for å planlegge gjennom mail fram og tilbake, kan man ha et permanent åpent planleggingsdokument som alle kan redigere. Måten Wave kombinerer dokumenter og livechat ser veldig lovende ut.

Den åpenbare svakheten med å ha åpne planleggingssesjoner på nettet er selvfølgelig at de er åpne på nettet. Dermed ekskluderes de som ikke er komfortable og/eller erfarne med nettet (ja, de finnes).

Og som ellers i 2.0-verdenen bør man ikke bare bekymre seg for dem som ikke deltar. Noen vil nødvendigvis komme til å bidra mer enn andre, til å kommentere oftere eller ta initiativet oftere. Og før vi vet ordet av det har vi en organisasjonskultur gående (dette er det samme jeg mener er problemet med evangeliet om web 2.0 og medienes demokratisering: det er umulig å bli kvitt maktstrukturene helt. Hvis vi erstatter avisredaksjonene med proffbloggere kvitter vi oss kanskje med de gamle meningsdommerne, men nye kommer til).

Maktstrukturene kan altså forandres, men ikke fjernes totalt. Noen kan komme til å gjøre seg selv uunværlige, og det er nettopp dette vi forsøker å unngå. Ikke fordi ledere er dumt å ha, men fordi frivillige organisasjoner må kunne leve videre på sin egen dynamikk.

Jeg skal være med på Origos workshop om Dugnadssamfunnet 2.0 neste uke, og håper å plukke opp noen tips og triks der.