Jeg kan ta feil, men...

Her er to ting som er viktige når vi diskuterer med hverandre:

1: Å innse og innrømme når man tar feil. Det er skrevet en bok om dette, og jeg tipper den bør leses.

2: Å vurdere våre egne argumenter utenfra.

Det første poenget handler om hva man kan gjøre etter at man har bestemt seg (nemlig å ombestemme seg). Det andre poenget handler om hva man bør gjøre før man bestemmer seg (nemlig å tenke seg grundig om).

Hvis du vil høre en tankevekkende podkast om hva det andre poenget egentlig innebærer, bør du få med deg denne episoden av Radio Open Source. Det er et intervju med James Kloppenberg, som har skrevet boka Reading Obama: Dreams, Hope, and the American Political Tradition, om Obamas pragmatisme og hvor den kommer fra. Introduksjonskapitlet ligger forresten gratis på hjemmesidene til forlaget (pdf).

Hvis du vil ha et eksempel på en som ikke er i stand til å vurdere sine meningsmotstanderes argumenter utenfra, kan du gå noen uker tilbake i arkivet til Radio Open Source og høre Noam Chomsky.

Det ligger en god porsjon Adam Smith i dette, særlig ideen om the impartial spectator. Hovedpoenget er at vi må vurdere våre egne argumenter ikke slik våre meningsmotstandere ville vurdert dem, men slik som the impartial spectator ville vurdert dem. Hvis alle gjør dèt, har vi kommet et godt stykke på vei.