Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn.  Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig. 

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at  arbeidet gjøres frivillig.