Alt de ser er kun profitt

Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?

Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.

Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.

Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.

Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.

Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.

Sang: deLillos - Smak av Honning

Hvorfor vinnerne vinner

Her kommer noen tanker om Winner-Take-All Politics, Jacob Hacker og Paul Piersons bok om inntektsforskjeller i USA. Det store spørsmålet: når inntektsforskjellene har steget så dramatisk som de har gjort i USA siden 1970-tallet, hvorfor har ikke velgerne etterspurt mer redistribusjon?

Det er to poeng som er spesielt viktige å ta med seg fra denne boka:

Først: Hacker og Pierson skriver mye om det de kaller drift; en prosess hvor lovverket slutter å være i takt med virkeligheten, fordi sosiale og økonomiske forhold endrer seg fra slik de var på tidspunktet et marked opprinnelig ble regulert. Resultatene som følger av denne utakten (tenk på finansielle innovasjoner, økt bruk av opsjoner, osv) blir ofte feiltolket som naturlige - "dette er jo bare markedskreftene i spill!" - men Hacker og Pierson påpeker at markeder for alle praktiske formål alltid skapes av reguleringer. Når sosiale og økonomiske omstendigheter forandrer seg, blir markeder og reguleringer i utakt.  Reguleringer må derfor jevnlig revideres.

(En viktig forutsetning for dette: markeder er ikke naturlige - de er alltid skapt av politikk. Den klassiske henvisningen her er til Karl Polanyis The Great Transformation)

Det andre poenget er kanskje enda viktigere: vår egen Stein Rokkan hadde rett da han sa at "stemmer teller, ressurser avgjør." Både journalister, kommentatorer, og politiske økonomer starter ofte sine analyser med å se på velgeratferd. Dette gjelder for Meltzer-Richards (hvis medianvelgeren tjener så-og-så mye mindre enn gjennomsnittet, hvor mye redistribusjon vil han da etterspørre?) like mye som det gjelder Thomas Frank (hvis folk flest i Kansas lider under Republikanernes økonomiske politikk, hvorfor stemmer de likevel republikansk?). Men dette fanger ikke opp det viktigste i (den amerikanske) politikken, mener Hacker og Pierson.

Heller enn å fokusere på valgkanalen, ser de derfor på hvordan interessegrupper påvirker praktisk politikkutforming. Poenget: politiske utfall blir mer formet av interessegruppers daglige lobbyvirksomhet enn av velgernes stemmesedler hvert valgår. Og siden 1970-tallet har interessegruppene som etterspør mindre redistribusjon blitt betraktelig sterkere enn sine motstandere.

Teorier til hverdagsbruk

To gode episoder av Radio Open Source om Barack Obama: først denne med James Kloppenberg, og så denne med David Bromwich.

Kloppenberg ser på Obamas intellektuelle og faglige historie (i boka Reading Obama), mens Bromwich fokuserer på presidentens daglige bruk av språket. Kloppenberg er entusiastisk, Bromwich er skuffet. Den direkte sammenlikningen mellom de to begynner rett før 18 minutters-merket Bromwich-episoden av ROS.

Jeg tar meg bryet med å skrive av et sitat, fordi jeg synes det ligger noe her som er relevant for flere enn bare presidenter. Bromwich sier:

I don't think Obama is to so very great an extent a man of ideas - few people are, and very few presidents have been. (...) But Obama is an intelligent man, who has had a privileged and very thorough education, and he has read writers like Reinhold Niebuhr (...) but I think too much can be made of it. Once a politician gets into that corporate and technocratic world where decisions are made- what "Moral man and immoral society" meant to him, or what Rawls' "Theory of justice" meant to him, is a very conjectual and speculative matter with almost no pragmatic influence.

Obamas jobb er selvfølgelig helt spesiell. Men jeg tror det er et generelt poeng å ta med seg fra denne diskusjonen, som gjelder alle som går fra en fagtung hverdag - for eksempel studenter - og ut i arbeidslivet; hvor mye av den faglige bagasjen får man egentlig brukt (eller bruk for) i det daglige arbeidet? Hvilke av teoriene man har lært blir faktisk relevante i hverdagen?

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg søker jobb.

Girl Talk og originalitet

Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.

Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).

Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem  - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.

Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.

På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.

Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.

Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.

Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".

Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.