søndag 27. mars 2011

Statusjag

Takket være Tom fikk jeg lyst til å lese mer av Alain de Botton, og jeg begynte med Status anxiety fra 2008.  Fra før har jeg bare lest The Pleasures and Sorrows of Work, men den likte jeg til gjengjeld fryktelig godt. Jeg Jeg tror jeg har mange gode leseropplevelser foran meg.

Så langt er jeg ikke engang kommet halvveis i Status anxiety, men det er allerede to viktige poeng som bør løftes fram. Kapittel én begynner med å sammenlikne vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse  fra én person, med vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse fra samfunnet ellers:
Every adult life could be said to be defined by two great love stories. The first—the story of our quest for sexual love—is well known and well charted, its vagaries form the staple of music and literature, it is socially accepted and celebrated. The second—the story of our quest for love from the world—is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too.
Dette poenget følges opp med sitater fra Moral Sentiments, og jeg er solgt. For dette er et virkelig interessant poeng. Er det ikke rart hvordan vi anerkjenner behovet for romantisk kjærlighet, men ikke vil vedkjenne oss behovet for anerkjennelse fra resten av samfunnet?

Det andre poenget beskriver en slags iboende forbannelse ved økt frihet:
The rigid hierarchy that had been in place in almost every Western society until the late eighteenth century, denying all hope of social movement except in the rarest of cases (...) was unjust in a thousand all too obvious ways, but it offered those on the lowest rungs one notable freedom: the freedom not to have to take the achievements of quite so many people in society as reference points—and so find themselves severely wanting in status and importance as a result.
Altså: med økt økonomisk og politisk frihet følger risikoen for at vi ikke skal makte å innfri dem til fulle. Det er noe veldig trist og melankolsk ved denne tanken, og den er ikke behagelig å dvele ved.

Samtidig: vi er friere idag enn under føydalismen, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra det har en verdi i seg selv. Amartya Sen og sånt.

2 kommentarer:

Tom O. Johnsen sa...

Fail. La egentlig ut en laang kommentar her.

Kortversjon: Har ikke lest hele boken, men liker den og forfatteren meget godt.

Så til de to gode poengene (så langt i boken) som du trekker frem. Tror folk levde i statusjag før óg jeg, selv om det tok andre former. Dette er noe man finner igjen i alle dyrearter. Samtidig er det nok vanligere idag (påstand uten empiri). Likevel er det nok også viktig å huske på at mange fler får anerkjennelse i dag enn før - den viktige "andre" kjærligheten. Dette er også uten empriri, men er logisk tror jeg. :)

Kristian sa...

Jeg tror du har rett i at vi finner misunnelse og statusjag også blant dyr (tror jeg har lest om eksperimenter som viser at aper reagerer på urettferdig fordeling av goder i en flokk). Så statusjaget er kanskje ikke noe moderne fenomen. Likevel interessant at freamgang og utjevning kan ha dette som en bieffekt!

Tror jeg er enig i det andre poenget ditt også, selv uten empiri.. :)