Hjerneforskningsvask

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.