Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.