Harmony with the devil

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interesting correlations. In terms of beliefs, students in countries with vertical teaching methods display lower assessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacher fairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods.   Vertical teaching is also associated with greater belief (from the WVS) that it is the  duty of children to respect their parents. Interestingly, vertical teaching methods are associated with students feeling “like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated with trust and association membership, the two standard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally, vertical teaching methods are associated with lower trust in civil servants and lower level of belief that civil servants treat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads to a feeling – and perhaps a reality ‐‐ of subordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Borgerplikten revisited

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.