Leseåret 2011: beste bok i år?

Jeg forsøker å bestemme meg for hvilke bok som var den beste jeg leste i år, og det er virkelig ikke lett.

Kanskje er det fordi jeg har det så friskt i minne, men essayene til Michel de Montaigne må komme høyt opp på lista. At disse essayene er skrevet på 1500-tallet er nesten ikke til å begripe. Man føler virkelig at man blir kjent med fyren, og han er så veldig sympatisk og et godt forbilde. Det har også hjulpet at jeg tok med meg Sarah Bakewells Montaigne-biografi på veien, og vekslet mellom de to bøkene. Det var en finfin opplevelse.

Men grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å lese Montaigne er alle anbefalingene fra Alain de Botton. Jeg snublet først over de Botton ved en tilfeldighet (han holdt en forelesning ved RSA, og jeg abonnerte på podkasten), men hans The Pleasures and Sorrows of Work ble en av de store favorittene mine fra 2009. Her er forresten min første reaksjon.

Det er merkelig å tenke på at det først var i mars 2011 jeg leste mer av ham. Men i løpet av våren i år tok jeg meg gjennom fire av bøkene hans: Status anxiety, The consolations of philosophy, The architecture of happiness, og The art of travel. Det har vært en fryd.

Det er vrient å oppsummere nøyaktig hva som gjør disse bøkene så gode. Han tar opp store og svulstige temaer - kjærlighet, selvfølelse, meningen med og i livet, lykke - men det er alltid så elegant og uanstrengt formulert.

Og én ting er måten De Botton gjør klassiske tekster relevante for hverdagslivet idag (Montaigne er ikke den eneste: Sokrates, Seneca og Epikur er andre gjengangere) - dette gjør han så elegant at jeg blir inspirert til å gå rett til originalene (lang parantes her). Jeg er glad for at han åpner dørene til klassikerne på denne måten.

Noe annet ved disse bøkene er hvor godt de tåler å leses om igjen. Jeg har allerede tatt til meg et av poengene fra hans neste bok (Religion for atheists, ute allerede i januar): at religion kan minne oss om verdien av repetert tekstlesing. Ved å lese en tekst på nytt, som et rituale, kan vi hjelpe oss selv til å virkelig huske de viktigste budskapene tekstene har å gi oss. Jeg har allerede lagt papirutgaven av Status anxiety på nattbordet, for andre gangs lesing.

Derfor tror jeg at Alain de Botton blir stående som den beste jeg har lest i år. Han skriver fryktelig godt, og er interessant også på Twitter. Anbefales på det varmeste.

---
Et lite PS helt til slutt: dårligste leseopplevelse i år: Forbrytelse og straff. Ren pliktlesing som ga meg lite.

En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Å sette (en) pris på kunst

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Leseåret 2011: om Kindle og lesevaner

2011 ble mitt første år som e-bokleser, etter at jeg kjøpte Kindle i januar. Jeg tror lesebrettet har forandret lesevanene mine noe, og her er noen tanker om hva som har skjedd:

Nå som jeg har Kindle leser jeg oftere, gjerne i mindre doser, og i sum flere bøker enn tidligere. Det er lett å lese bare noen få sider når jeg har litt tid til overs, og det blir ingen dødtid med å bla frem til riktig side. Det er dessuten veldig lett å lese flere bøker parallelt.

Jeg leser færre norske bøker, og jeg bruker biblioteket mindre.

Det har blitt flere spontankjøp. Muligheten til å kjøpe bøker rett til lesebrettet mens jeg sitter i sofaen, på kafé, eller på trikken, er veldig lett å benytte seg av.

Jeg leser flere klassikere. Dette var for øvrig en del av regnestykket da jeg bestemte meg for å kjøpe lesebrettet, siden jeg kunne spare penger som jeg (kanskje) ellers ville brukt på papirversjonene.

Men papiret blir selvfølgelig ikke helt borte. De siste par ukene har jeg kjøpt flere papirbøker igjen (noen jeg følte fortjente en plass i bokhylla, selv om jeg allerede har dem digitalt). Jeg tipper at jeg kommer til å fortsette med dette.