Litt mer vitenskap, litt mer ydmykhet

Arnold Kling har et knallgodt essay på The American, om hvordan vi skal klare å snakke med folk vi er uenige med.

Les hele, men la spesielt dette synke inn:

In political debates, we put a lot of energy into pointing out the errors of our opponents. When somebody writes an op-ed exposing the “myths” that surround an issue, the purpose is to debunk the other side, almost never to question one's own allies. 

Basically, the “myth-busting” process works like this. You create a straw-man caricature of the other side's point of view. You knock down that straw man. Your allies applaud your brilliant insight. Your opponents dismiss what you have to say. Both sides come away with their partisan views reinforced.

Kling foreslår at vi heller skal forsøke å se etter feil og mangler hos våre meningsfeller - det er vanskeligere enn å se etter feil hos folk vi er uenige med, men det er viktig. Og det er nettopp derfor var artikkelen som Nils August Andresen skrev på Newsmill og Minerva for litt siden så veldig, veldig god. Tung og trist, men god.

Egidijus Gecius tar det samme poenget som Kling litt lengre ut i tåkeheimen RSA-bloggen:

[A]s I become more observant of the patterns of my mind, I start noticing things I was not noticing before. I start seeing my own blindness. I notice myself developing an intuitive feeling that tells me when I am blowing things out of proportion again. It’s like a little voice inside me going ‘here you are doing the same again’. After becoming aware of this intuitive impulse, usually I discount whatever my initial reactions of fear or frustration suggest. More often than not, this leads to being more level-headed and making better decisions. 

Also, it’s a very humbling experience to see how flawed my perceptions are. This makes it into a lifelong quest of learning more and more when my perceptions can and cannot be trusted.

Det er en oppløftende tanke: kanskje kan evolusjonspsykologien gjøre oss mer ydmyke. (Hvis da ikke John Gray har rett, og ingen vitenskap kan lede til noe meningsfullt framskritt.) Det er lov å håpe.

Bøkene som gjelder er Daniel Kahnemanns Thinking, Fast and Slow og Jonathan Haidts The Righteous Mind. Montaigne hadde lest dem hvis han kunne - det er jeg helt ganske sikker på.

Sjekk for øvrig denne og denne, hvis du vil.

Hvorfor høyrepopulisme?

Med boka Høyrepopulismens hemmeligheter gjør Ketil Raknes et ærlig forsøk på å forstå hvordan de nye høyrepartiene har vokst fram, og hvorfor de har slik appell blant deler av velgerne. Det er en god og grundig liten bok, som presenterer høyrepopulistene i Sverige, Danmark, Nederland, Norge og USA. Og den er spesielt bemerkelsesverdig fordi Raknes evner å ta sine meningsmotstandere på alvor. Sånt er ganske sjeldent.

Aller først: hva kjennetegner høyrepopulistiske partier? Raknes trekker fram tre fellestrekk:

· Ekskluderende nasjonalisme (fiendtlighet mot ideer og personer som oppfattes å true den homogene nasjonalstaten; f eks samfunnseliten, innvandrere, internasjonale organisasjoner)
· Autoritære verdier (strengere fengselsstraffer, støtte til tradisjonelle moralske holdninger)
· Antielitisme (folkelig fornuft i motsetning til den opphøyde eliten)

Det sentrale poenget i denne boka er at vi bør forstå høyrepopulismen som en videreføring av normale strømninger i europeisk politikk - det er ikke noe ekstraordinært, eller noe vi trenger å forklare med helt spesielle teorier. I stedet for å forsøke å knekke noen Frp-kode, og analysere høyrepopulistenes velgere som om de var noe helt for seg selv, må vi se på høyrepopulistenes velgere som en hvilken som helst annen velgergruppe. To spesielt nyttige referanser i den forbindelse er denne artikkelen av Cas Mudde, og denne av Gudmund Hernes.

Raknes gjør det tydelig at han ser på høyrepopulistenes velgere som rasjonelle velgere, som simpelthen føler at deres stemme ikke blir hørt. Når det gjelder Frps vekst i Norge, legger han vekt på at det har mer enn én årsak: “Petroleumspopulisme, effektiv organisasjonsbygging, skatteprotest, velferdssjåvinisme, antielitisme, forsvar for kristne grunnverdier og innvandringsmotstand er de viktigste ingrediensene” (side 160). En nyansert og smått kjedelig konklusjon (ikke at det er noe galt med det).

Det er selvfølgelig fristende å protestere på merkelappen "rasjonell", blant annet fordi rasjonalitet virker å være  blant de mindre viktige menneskelige drivkreftene - uansett hvilket parti man stemmer på. Men jeg skal la dette ligge. For poenget til Raknes er uansett at velgerne til høyrepopulistiske partier fortjener å bli tatt på alvor på lik linje med andre partiers velgere.

Derfor er dette kanskje det viktigste poenget å ta med seg fra boka:

“Høyrepopulismens mest ubehagelige hemmelighet er at den ligger nærmere oss enn det vi liker å tro. Høyrepopulistene utgjør ikke noe ekstremt avvik, men gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har. (…) Gudmund Hernes har rett når han påpeker at «Frp ikke taler til en bestemt fordummet del av folket, men til en del i oss alle.» Grunnen til at høyrepopulistene tidvis virker immune overfor kritikk, skyldes at det er et betydelig misforhold mellom den offentlige debatten og folks holdninger. (…) Det ubehagelige med å ta høyrepopulismen på alvor er at de vanskelige spørsmålene kommer i retur. Skal en bekjempe høyrepopulismen må en også få en bedre forståelse for hvorfor flerkulturen og innvandringen stikker så dypt i menneskemassen” (side 209-210).

Raknes viser for øvrig til at Maktutredningen fra 2003 identifiserte noe av en tillitskrise i det norske demokratiet (lav tillit til politiske partier). Han skriver: “Frp er en påminnelse om at det norske demokratiet på ingen måte er perfekt eller ferdig utviklet” (side 160). En kontrast er å finne i Danmark, hvor innvandringsdebatten har et svært høyt konfliktnivå, men hvor valgdeltakelsen samtidig er betydelig høyere enn Sverige og Norge. Dette, mener Raknes, må sees i sammenheng med at velgerne opplever at deres stemme blir hørt.

Til slutt: en kilde som ofte går igjen er David Arts Inside the Radical Right. Helt sikkert verdt å lese.

Grenser for empati

Will Wilkinson skrev nylig om et eksperiment som illustrerer hvor dårlige vi er til å forstå folk som er annerledes fra oss. Vi bør naturligvis ta alle eksperimenter med en klype salt, men de kan  i det minste gi oss noen interessante diskusjoner. De kan være til spesiell hjelp hvis vi vil forstå hvordan vi tenker når vi er fordomsfulle (det vil si: nesten hele tiden).

Her er det deprimerende funnet: folk som selv fryser (eller er tørste) har en tendens til å overvurdere hvor mye et annet menneske fryser (eller er tørst), men ikke når den andre personen er noen de er uenig med politisk.

Det er for øvrig det samme store poenget som i den siste boka til Jonathan Haidt: vi mangler ofte både evne og vilje til å se verden slik som våre meningsmotstandere ser den.

Les hele blogginnlegget, men tenk spesielt grundig over det siste avsnittet:

The limits of empathetic projection are interesting and suggestive, but I'd like to know more about the limits of out-group empathetic reception. No doubt there is work on this, and that it is even more depressing. If, say, white people were capable of fully empathizing with young black men, the American gulag system could not exist. It appears to be extremely difficult to keep in our tiny tribal monkey minds, but do try: they are not really so different. Better: there is no they, only us. Why are we so prone to violence? Why do we cross borders illegally? Why do we hate us?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer pessimistisk blir jeg.

Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.