Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.