Gullestad om strukturell rasisme og hva vi kan gjøre med den

Jeg må levere tilbake Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne til biblioteket, og er i gang med å fjerne bokmerker jeg har limt inn underveis i lesingen. Mer om boka her.

På side 284 og 285 skriver hun (min utheving):

I denne boken har jeg hevdet at ‘vi’ i forhold til minoritetene opprettholder et sett hegemoniske tolkningsrammer som naturliggjør diskriminering. Tidligere tiders innvandrere var dansker, svensker og tyskere, og de ble etter hvert ‘norske’. Analysene viser noen barrierer mot at dagens ‘innvandrere’ også kan bli det. ‘Innvandrerne’ avkreves ‘integrasjon’, men dette er vanskelig, gitt ‘nordmenns’ forestillinger om hva det vil si å være norsk. Av denne grunnen må selve nasjonsbegrepet og hele forholdet mellom individ, sivilsamfunn, stat og nasjon nå tenkes gjennom på nytt.

Fra én synsvinkel sett kan det jeg har forsøkt meg på, virke både naivt og idealistisk. Jeg har ikke kunnet påvise empirisk hvordan språklige konstruksjoner får politiske og materielle effekter. Jeg har grepet fatt i forestillinger og kulturelle verdensbilder, og ikke i de institusjoner og praksiser der forestillingene formes og får sosiale konsekvenser. Det å ønske seg nye og andre forestillinger kan virke som et fromt ønsker uten feste i virkelighetens verden. Samtidig har jeg nettopp prøvd å vise to ting. For det første at den offentlige mening hele tiden formes med utgangspunkt i eksisterende meningssystemer. For det andre at erfaringenes og praksisenes verden også gir grunnlag for andre tolkninger enn nasjonal homogenitet og skarpe grenser mot de såkalt fremmede. 

Sosiale realiteter representeres språklig, og derfor bærer ord og begreper med seg interesser og verdier. Den måten subjekter formes på i språket har relevans for arbeidslivet, boligmarkedet og politikken. Den som er i stand til å sette ord på egne erfaringer, har derfor en form for makt. Den som ikke har slik makt er utsatt for marginalisering og avmakt. Majoriteten iscenesetter seg selv som majoritet blant annet ved å appellere til ‘grunnleggende norske verdier’, ‘fellesverdier’, ‘kristendommen’ og ‘vestlig sivilisasjon’. Disse språklige praksisene skaper betingelser for sosial handling ved å tone ned enkelte forskjeller og legge stor vekt på andre. Med dette konstrueres det på begrepsplanet skarpe grenser mellom ‘oss’ og ‘dem’, samtidig som andre forskjeller tones ned. Eksempler på det sistnevnte er forskjellene mellom forskningens verden og massemediene, og mellom forskningsverdenen og politikk. I denne boken har jeg forsøkt å klargjøre den begrepsmakt som dominerende stemmer ureflektert kan utøve, og dermed det urimelige i at ikke alle innbyggerne får tilstrekkelig materielt, organisatorisk og mentalt rom til å skape og videreutvikle sine egne identiteter, selvbilder og subjektposisjoner.