Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.
Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.
Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.
Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.
Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.
Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.
Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.
Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar